«Ta meg tilbake»

Plutselig så dukker den opp. Den låta som får noe til å røre seg i magen. Eventuelt i blodårer og puls, kanskje også klør det litt i nesa når du hører den. Sånn godkløe.

Spotify. Jeg elsker deg. Ikke bare finner jeg de gamle og nye låtene hos deg – jeg finner også forslag til musikk du tror jeg liker. Og slik fant jeg «Ta mig tillbaka». En svensk låt, banal i sin enkelhet. Nesten litt «DeLillos på Johannesurt» (Se og hør den på Skavlan her,,,)

På bussen på vei til jobb. Hører på ordene. Ser ut av vinduet idet bussen kjører ned fra Ekebergsletta og jeg ser Oslo åpenbare seg i all sin tåkete trollstemning.

Og med ett er jeg tilbake. En slags regresjonsreise.

«Ta mig tillbaka
Till när allting va så stort»
Jeg er i Råna med Hilde Elisabet Teigen, min barndoms viktigste lille person. To skilsmisseunger i en skoleklasse, det bant oss sammen fra første stund. Mammaer som jobbet. Lange sommerferier som ble veldig lange når du er 8 år og må slenge hjemme alene i storbyen Narvik. Når det ikke bor noen andre unger på «haugen» som du kan leke med, og terskelen til å gå ned bakken og prate til Finnbekken-ungan er så altfor høy. Men Hilde, hun hadde bestemor i Råna. To små jenter med store sekker tar Skjomenferga (ja, så lenge siden er det). Paradiset venter. En hel sommer i Råna. Hos bestemor Aslaug som hadde så stort et fang.

Hilde og jeg. Jeg og Hilde. Du verden så stor den hagen var, Aslaug sin hage. Det var hus under hver ripsbusk og loftet var stort som et slott – og det var lang vei å gå til «Per i Råna» for å fylle opp to plastposer med nøye utvalgte matvarer. Særlig når to par små bein hoppet fra fjærstein til fjærstein på vei til og fra landhandelen.

«Ta mig tillbaks
Tillbaks till skogen där vi fann en annan värld
Det var vi som skrev historierna där
Krävdes så lite för att bygga nåt så magiskt»
Det var litt ensomt der oppe på Gundersenhaugen. Det syntes ho fru Gundersen også. Så hun satt alltid i vinduet og fulgte med hvem som kom og gikk, Einerveien var jo en blindgate med skog i enden av veien – men det var alltid en strøm av turister som valfartet i helleristninga i skogen. Men nåde deg om du tok av deg strikkelua når du runda svingen på vei til skola en beinkald vinterdag – da tok hun turen opp til mormor og sa ifra. «Ungen kommer til å få HJERNEHINNEBETENNELSE»!

Men så kom den dagen da jeg stoppet opp ved porten til det røde bolagshuset rett ovenfor han Punsvik sin matbutikk. For der, bak en låst port, sto Trude Løvås med en spinnvill bikkje. Fra den dagen var vi uadskillige, og da familien til Trude til og med bygde det flotteste huset Narvik hadde sett (i enden av Einerveien, med den lille skogen som nærmeste nabo) – da var lykken komplett. Vi lekte i skogen og bygget historier rundt helleristningen. Vi prøverøykte til og med bak det lille fjellet (unnskyld, Trude!).

I Trudes verden fantes også alle ungene i Finnbekken. For meg, der oppe på haugen, var veien til Finnbekken lang mentalt sett. Men nå var verden åpnet. Der fant jeg både Marit Reinkjøp og Merete Jansen, Tordis Jacobsen og Sissel Sælnes og mange flere. Verden åpnet seg til å ha noen å slå ball med, noen å henge sammen med.

Men det vi ikke blandet oss opp i var gatekrigene med «TARALDSVIKRAMPEN». Det var et par gateslag i året, og da GIKK DU IKKE UT. Historien forteller om tvangsplassering i maurtuer i skogen ved Parken, om gutter som ble bundet fast i trær og måtte stå der til de tissa på seg. Grøss og gru. Man kødda ikke med Taraldsvikrampen! (Mange av dem er det blitt folk av i dag, må vite).

«Ta mig tillbaks
Tillbaks till då jag fick min allra första skiva»
Jeg sitter på rommet mitt i Einerveien 6 i Narvik. Jeg har oppdaget BEATLES. Hey Jude. Alt startet med Beatles. Musikk. Jeg er en sann nerd. Jeg synger og spiller piano,

Så nerd. Hey Jude!!!

og min mormor (Jenny Knustad, født Kristiansen) mente absolutt at jeg burde bli den operasangerinnen hun aldri fikk anledning til å utdanne seg til: – «Vi hadde ikke pænga, æ va jo en av 10 søsken på Evenskjer. Det blei å dra tel Narvik som 14-åring og koke førr 20 MÆNNESKA. Æ blei så lei av å jobbe at æ gifta mæ. Tone, ikke gift dæ førr enhver pris, førræstn. Ækteskape e et LOTTERISPILL».

 

Klar for «Hylands Hørna». Not.

Datidens eneste talentshow på TV var «Hylands hørna», og det året min bestemor sendte inn en kassett til Hyland av en (hylende) Tone Elisabeth som sang i falsett i trappeoppgangen (der var det AKUSTIKK!!) da vant Anita Skorgan. Mens jeg satt i stua i Einerveien og så på den gamle svart/hvitt-TVn. Og jeg som hadde sunget inn på kassett (med innebygd mikrofon) «Å, æ kjinne ein kar» fra Bør Børson-musikalen… Det var kanskje ikke helt kult, det sangvalget. Men mormor mente det fikk frem min fantastiske (??) falsett – en falsett bare en mormor kan elske, vil jeg tro.

Musikk i ungdomstida. En dag oppdaget jeg

Thomas, en ekte Narvikgutt.

Lill-Grete Hansen som faktisk bodde rett nedenfor «Gundersenhaugen». Hun oppdaget meg også, og dermed begynte vi å henge sammen. Min lille verden utvidet seg, for vi traff Trond Esben (Trespa). Og med ham; Thomas Reijnow, Trond Bjørsvik., Magne Kristiansen – for å nevne noen. Og av og til Svein (Klasken) – Trespa sin bror. Blues-guden med det rocka håret. Gutta boys som spilte musikk.

 

Trond Esben som sågar var DISK JÅKKI på ungdomsdiskoen på Tøttavangen, hvor Lyn-buksa satt så trangt på kroppene at det er et under at vi ikke ødela reproduksjonsevnen vår (eller knuste noen pubertale egg), vi som var «syltrangebuksergenerasjonen». Nytt glidelås ble skiftet ut hver uke, og i Boutique no 13 nederst i gate 2 var det sofa på prøverommet – og betjeningen stilte med muskelkraft for å dra opp glidelåsen mens vi lå der på sofaen eller gulvet og fikk invollene pakket inn i en Lynbukse eller SOSbukse.

Trespa anno 1977. Tøttavangen disko.

Trespa utvidet musikksmaken min og lærte meg å like Savage Rose, Jim Croce, Creedence, Rose Royce, The Guess Who. Gjett hvem som fortsatt hører på Guess Who? Ja, guess who?

Geir Pettersen. Alltid i mitt hjerte ❤

 

Så kom Geir Einar Pettersen (RIP <3) og dro bakken  vekk under føttene mine. Musikk fra stereoanlegget i høyblokka på Framnes. Musikkprat hos storebror Jørn. Kakao på kjøkkenet i Einerveien – du lo så kakaoen kom ut nesa, Geir. Og jeg, jeg hørte på Pandora, men jeg så bare på trommeslageren.

 

«Det var en sommar som aldrig tog slut
För vi levde varenda minut»
Sommeren etter gymnaset. Eirin, Gørill, Pia og jeg.

«Det var en sommer som aldri tok slutt»……

Det var bare «Vi drar til Kos». Og det gjorde vi. Vi kom til et hotell som ikke var ferdig bygget, møtte lokale strandløver med fiktive engelske navn, syklet fordi vi ikke hadde penger til drosje, spiste spaghetti bolognese hver dag (fordi vi absolutt ikke hadde råd til gourmet mat, og ikke visste vi hva gourmet var). En av oss dro hjem med skrubbsår på nesa etter nattlig sykling, en av oss fikk nesten knekt halebeinet (MULIGENS samme person), en av oss ble så solbrent at jeg aldri har sett lignende verken før eller siden, og en av oss dro hjem til Narvik for å lære seg gresk – med løfte om å komme tilbake til Kos. Det skjedde ikke….

Sommerens låt var fra filmen «Cat people» med selveste David Bowie. Og en ung, sjarmerende selger bak disken på Platekjelleren fikk meg til å kjøpe LPn «Sommaren âr kort» da jeg valset inn i butikken med brunfarge fra syden, lyse striper (!) i håret, permanent og en altfor stor dose hårspray. Den ble ikke så kort allikevel, den sommeren.

Geir het han, og jobbet på Platekjelleren. Jeg har ennå dine «mixed-tapes»

Vi sov ikke. Det var midnattsol hele døgnet (well, well….), vi gikk på Malmen og viste frem brunfargen, for nå var det helt slutt på å gå stripa opp og ned (vi snakker gate 1 – det største tidsfordrivet til undom under 18 år). Det ble slutt med ungdomskjæresten, men «no worries».

Takk, Eirin, Gørill, Pia og Geir – for en fin sommer «som aldrig tog slut». Og, beklager, Are.

 

 

«Ta mig tillbaka
Till när allting va så stort
Ta mig tillbaka Till innan allt redan var gjort
Man fick vänta man fick längta
När tiden var så lång
Ta mig tillbaka
Till dem stunder jag vill känna igjen»

Det var flott å vokse opp i Narvik. Det var trygt, det var gjennomsiktig (på godt og vondt), det var nabokjerringer (som fru Gundersen, fru Evju og fru Starberg i Einerveien) som brydde seg. Ja, brydde seg gjorde også fru Pettersen rett over gata, fru Beth Pettersen. Hun var en sann ressurs som i kraft av sin stilling som PORTØR på Narvik sykehus hadde peil på sykdom og symptomer. Det trodde i hvert fall min mormor som henta ho Beth når noen i huset var småskranten.

Det var mange somre, det var mange lyse sommernetter – og jeg husker ikke at det regnet. Kanskje bortsett fra den kvelden hos Berit Bergersen hvor guttene fra Bjerkvik skulle bevise sin manndom (??) ved å toge ned til fjæra ved gamle «dungen» og bade. Det var sommer, men det var sludd i lufta. Og så vidt meg bekjent så ble det folk av de gutta også (Berit giftet seg sågar med Frank).

Det er så mange å nevne. Det er så mye å huske. Minner er noe som skapes hele tiden, og vi har alle både  gode og mindre gode å se tilbake på. Men du verden så heldig vi var som vokste opp på et sted, i en tid – i en storby i lille Ofotfjorden – hvor nabokjerringa satt i vinduet og passa på, hvor man ikke var så nøye med å låse ytterdøra, hvor det var stas å få bildet i Fremover, hvor man pyntet seg litt for å gå i gate 1 – og hvor Ankenes var en forstad til Narvik (UNNSKYLD!!).

Men alt til sin tid. Lev her og nå. Enten du fortsatt bor i Narvik, eller – som jeg – dro til Tigerstaden og ble der. De gode minnene har man med seg, og ved å se tilbake forstår man «nuet» kanskje litt bedre. Det er greit å titte litt i ryggsekken sin av og til.

1978. Året mamma og jeg flyttet til Industriveien og utsikten så slik ut.

 

«Det naturlige treffsted» ??

Smirnoff? På miniflaske? Eier ikke skam.

 

 

 

 

 

(bildene er publisert med tillatelse :))