#Sommerkroppen2015 (eller: «hvordan bli kvitt 10 kilo på 30 minutter»)

DietDet starter i januar. Sånn ca 3. nyttårsdag. Da dukker den opp. Hashtagen som irriterer (mange) eller inspirerer (noen) til at i år skal jeg gå på stranda og bare være sånn «se her jeg er helt avslappet i bikini». Hashtag Sommerkroppen. I år ser den slik ut: #Sommerkroppen2015.

I alle år (også pre-hashtag-tidsalderen) har jeg røsket med meg ukebladenes første nummer i januar. Og hvert år burde jeg i februar skjønt at jeg blir ikke bikiniklar av å lese. Akkurat som man ikke blir slank av å gå i tights. Eller av å kjøpe nye svarte bukser. Nei, man må gjøre mer enn å lese. Man må gjøre. Og jeg, jeg gjør og gjør – men jeg vet ikke hva jeg gjør. Og helst gjør jeg ikke nok, og ikke konsekvent. Jeg trener manisk i et par uker, jeg spiser proteiner så det tyter ut både her og der (huff, den fordøyelsen). Og jeg leser om nye treningsklærmoter, yoga i kulde og varme, svettis og flinkis og svettis og #justdoit og #nopainnogain.

TEK

2015 – The year of the hat!

Og hvert år kommer juni som julenissen på kjerringa (hey, det er visst ikke helt riktig bruk av ordtaket, men pytt pytt, jeg er nordlending). Og kjerringa, det er jeg (uten julenissen, han gikk i søpla med ukebladene fra januar). Juni skyller over oss og med den: HETEN. STRANDLIVET.

Frem med bikinien. Eller badedrakten. Er det ikke rart hvordan bikinien blir byttet ut et sted underveis i livet når man har lest nok ukeblader som man kaster i februar?

Det er best å ligge på ryggen og sole seg i bikini. Strekk kroppen mest mulig, og fordel huden (jeg nevner ikke ordet fett) utover solsenga. Legg armene litt over hodet, da strekkes kroppen ytterligere. Ligg rolig til du kjapt snur deg på magen. Strekk armene godt over hodet. Ta på kaftan når du reiser deg

Kanskje det ikke er SÅ ille – men HVOR MANGE av oss som ikke driver med #Fitness (hashtag!!!) finner noe galt med kroppen vår hver ENESTE sommer fra vi begynner å få pupper (kvinner altså)??? Og hvor mange av oss som har bikket de førti (minst…..,) tenker at vi skulle ønske vi var så slanke som vi var da vi trodde vi var feite (sånn i den tiden vi begynte å få pupper)??? Vi tenker at vi skal være glade for at vi er FRISKE. Vi tenker at vi skal verdsette vår indre Gudinne. Vi skal dyrke GUDINNEN. Men så, hvert år i juni, så er vi plutselig mer opptatt av Tempelet til Gudinnen.

Det må sies at jeg trosser min indre bikinidemon og nyter solen allikevel. Men jeg lever i villfarelsen om at ALLE andre bare «se her på Instagram hvor bra vi har det her i badetøyet vårt» eller på Face bare «her løper jeg langs stranda i morgendugget i NIKE-shortsen min og det disser ingen steder på kroppen. #runforfun».

Men SÅ… dro jeg på jobb en uke til Rio de Janeiro i fjor høst. Copacabana Rio! Tenk det: Rio! Jeg har reist mye på jobb overalt, men Rio – bare disse tre bokstavene formelig LUKTER strutterumpe, strand, sixpack og stringtanga.

Jeg insisterte på å bo på Copacabana. Det gjør man første gangen i Rio. Og når til alt overmål messen jeg jobbet på åpnet kl 13 hver dag, og jeg våknet kl 4 (jetlag), ventet i 3 timer på at frokostsalen skulle åpne (måtte ta en Toblerone fra minibaren kl 4), fikk stappet i meg mat og bøttet nedpå med kaffe – så hadde jeg flere timer til disposisjon. Fra hotellvinduet åpenbarte den seg: Copacabana. «The hottest spot north of Havana», som den evigunge (botox) Barry Manilow synger så forførende.

Copacabana. Jeg tenker på alle Gisele Bundchen’er som vandret barbent i sanden her og ble oppdaget og ble modeller og viste undertøy for Victorias Secret. Det er visstnok massevis av denne rasen på Copacabana, sier ukebladene. Og ingen er over 30.

Jeg ser ut av vinduet og legger merke til at det ikke er overfylt på stranden. Det viser seg at august er en forholdsvis kald måned for brassene, mens en med vikingblod synes at temperaturen kl 8 om morgenen minner mest om en knallfin sommer i Narvik. Men jeg skimter at folk jogger, noen sprader langs stranda, og noen spiller volleyball.

Jeg dropper bikinien (surprise!), men tar på en lett kjole (som går til knærne vel og merke), og setter kursen mot hovedveien som skiller hotellet fra STRANDEN over alle strender.

En ung kvinne kommer mot meg i fotgjengerfeltet. Eller: hun kommer DANSENDE mot meg. Med musikk bare hun kan høre gjennom øretelefonene sine. Men jeg ser helt klart av kroppsspråket (dansen) at det bare MÅ være den derre «Because I’m happy, happy, happy»….eller hva den nå het. For det er like før jeg danser jeg også, men som den godt oppdradde norske middelaldrende kvinnen jeg er – så tar jeg meg sammen og spaserer rett i ryggen idet vi går forbi hverandre. I Norge hadde hun vakt oppsikt. Kanskje til og med blitt stemplet som «fargerik». Men her er det ingen som hever et øyenbryn (bortsett fra hun i den knelange sommerkjolen som ikke vil gå i bikini).

Før jeg så mye som smugtitter på stranda for å få bekreftet at strandløvene eier området, strener jeg rett ned til vannet. Bølgene slår imot meg og jeg tar skoene i hånden og begynner å vasse langs stranda. Lykkelig.

Så begynner jeg å se meg omkring. Det er ikke flere folk der enn at jeg har god oversikt. Imot meg kommer en Adonis med åttepack, glinsende hud og strålende blikk. Passerer meg mens han plystrer diskret. WAAAT??? Jeg må ha hørt feil. Jeg, som har grevinneheng og ikke hadde trukket inn magen engang. Jeg går videre og passeres av en jogger som er mer opptatt av joggingen enn omgivelsene. Jeg løfter hodet en smule og blir litt rakere i ryggen. Går videre.

Ser henne komme mot meg på 10 meters hold: hodet hevet, puppene frem og hoftene svinger. I mini-bikini. Hun har en gange som går Marilyn Monroe en høy gang. Hun er brun. Hun er vakker og full av selvtillit.

Og hun er dobbelt så stor som meg.

Mannen til høyre for henne plystrer. Hun smiler lurt tilbake før hun fortsetter sin bikini-walk. Svaiende, vuggende og sexy. Den plystrende mannen har kulemage og tynne ben, solhatt, grått hår på brystet og all verdens tid til å nyte alt han ser på Copa. For han er nok pensjonert for en del år siden. Når jeg passerer ham så plystrer han jaggu meg på meg også. Uten å være gammel gris.

Da skjønner jeg det. NÅ skjønner jeg det! For nå SER jeg meg ordentlig omkring. Jeg ser de unge jentene som leende vasser langs strandkanten – med runde kropper og stolt gange. Jeg ser de magre damene med cellulitter som blinker i solen. Jeg ser fitness-folka. Jeg ser love-handles og strekkmerker.

Men jeg er tydeligvis den eneste som i det hele tatt ser alt dette. For på stranda bærer alle jeg kan se sin kropp med stolthet. 

Portrettbilde.  ikke #bikinibilde av #sommerkroppen

Portrettbilde.
ikke #bikinibilde av #sommerkroppen

Jeg merker at jeg trekker kjolen lenger opp fra knærne mens jeg fortsetter å gå langs vannkanten. Glemt er Gisele og de andre undertøysmodellene. Jo flere meter jeg vasser, jo rettere i ryggen blir jeg – og mer drar jeg kjolen opp. Nesten til det uanstendige.

De mentale kiloene renner av meg, og når jeg så når enden av stranda er jeg 10 kilo slankere. I tankegangen i det minste. Jeg måtte til Rio for å forstå det: du er så flott som du tenker at du er.

Det er juli, og #Sommerkroppen2015 er på plass. Det skyldes ikke proteinspising og #justdoit og #nopainnogain. Det skyldes at jeg har forstått at ingen andre er mer kritisk til #Sommerkroppen min enn meg selv.

Og akkurat det ønsker jeg at DU også innser. Så tar vi på oss bikinien, smører cellulittene inn med faktor 15 og tar oss en tur på Huk.

God sommer!

Barry synger om strutterumpene på Copacabana (youtube)

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s