Donald Trump i rosa dressjakke?

The Donald har tapt terreng blant kvinnelige velgere. Mange som har støttet ham tidligere har nå snudd ryggen til ham ettersom han, i fri dressur og uten sensur – ikke har gjort noe forsøk på å unnskylde sin fortid som «tafser», «garderobegriseprater», og «pussygrabber». Han er mannen som i debatt uttalte at «INGEN har mer respekt for kvinner enn meg». Men som – ett minutt senere i samme debatt, hveste «ekle kvinne» til sin politiske motstander, Hillary Clinton.

I kveldsnyhetene på NRK i søndag kveld fikk vi et innslag om  en designer/stilkonsulent som ga råd til kvinner hvordan de burde kle seg for å bli tatt alvorlig. Av menn. «Blått. Menn liker blått», fortalte hun – og fortsatte: «Brett opp kragen på denne jakken, og knepp igjen knappene». Jeg gispet et stille «waaaaat?» på engelsk. På nordnorsk ville jeg sagt noe helt annet, som f.eks. «Ka i hælsike e det hær førr nåkka mannskit?»

Foto: pinterest.com

For, ifølge den amerikanske stileksperten, bør kvinner helst ikke fremheve formene sine. Det gjør menn distraherte (jepp, hun sa så), og klærne  kommer derfor i veien for både budskap og respekt. Og jeg bare: «Dobbelt-waaaaat???» (eller «ka i dåbbelthælsike?????).

Så, i forretningsverdenen – i det minste i USA –  gjelder det altså å ikke distrahere mannen hvis du vil bli tatt på alvor. Men jeg er slettes ikke så sikker på at dette ikke gjelder i enkelte miljøer i Norge også. Minnes f.eks Kristin Halvorsens korte skjørt i sin inntreden i rikspolitikken og selveste Dagrun Eriksen som entret tinget i litt skinn og nagler. De la fort om stilen, for å si det sånn. Selv om ingen av dem kunne sies å være outrerte eller vulgære.

Hijab skal man helst ikke gå i – det er kvinneundertrykkende. Men, man skal visst for pokker heller ikke gå med kjoler med cleavage som viser bittelitt kløft, glade farger og fasong som viser forskjellen mellom mann- og kvinnekropp. Nei, knepp opp jakka di og gå i blått, jenta mi!

Jeg har jobbet mange, mange år i en mannsdominert bransje – og i noen år (da jeg var yngre og hadde autoritetskrekk og serverte kaffe til de mannfolka som jeg et par tiår senere ledet møter for) forsøkte jeg å hente frem min indre Gordon Gekko, og selv om jeg ikke kjemmet håret bakover i Wall Street-stil, så satset jeg på blazer i det minste. Med skjørt som en flyvertinne. Ettersom jeg ble eldre og sikrere på meg selv, turte jeg være både en av gutta, kvinne, feminin (for det er jo det jeg er), og kle meg kortere, trangere, mer utringet og med høyere hæler. For jeg nektet å tro at min pondus, min respekt, ble målt på høyden på hælene mine. Eller mellom puppene, for den saks skyld.

Jeg synes menn i dress er flott, men det er ikke dressen jeg får respekt for. Respekt får han hvis han fortjener det. Og hvis mine høye hæler fikk mannfolka til å tro at det var bare å ta heisen sammen med meg etter konferansen fordi de kanskje syntes at antrekket mitt skrek «fritt fram», så tok de feil – og du tar feil hvis du nå tenker det samme. Enten du er mann eller kvinne.

Ingen i NRK-innslaget nevnte med ett eneste ord at The Donald burde kle seg mer feminint. Bare sånn at han kunne bli tatt alvorlig av kvinnelige velgere igjen.

Du er ikke hva du kler deg som. Du er hva du fremstiller deg som. Du er hva du sier. Du er hva du gjør. Og, du er hva og hvem du viser respekt for.

Klær skaper folk, heter det. Jeg vet nå ikke jeg.

 

«Ho va så full at ho gikk på rundgang»

En setning jeg hørte flere ganger i min pure ungdom, fra tidlig tenårsalder da vi begynte å teste alkohol på hjemme-alene-fester – til vi ble gamle nok til å gå på byens eneste diskotek som 18-åringer. Og «ho» va den jenta som ble så full på fest at hun ikke klarte gjøre rede for seg.

Mange av oss testet ut alkohol i tidlig alder i småbyen jeg kommer fra. Sikkert ikke uvanlig hverken der eller her eller overalt. Ikke hadde vi mobiltelefoner, så da vi sa ifra hjemme at vi lå over hos en venninne – så gjorde vi ikke alltid det. Vi dro på fest med de litt eldre gutta.

Og, de eldre gutta kunne godt være skikkelig eldre. Eldre enn den 14-15-16-17-åringen som ble så stupfull. Ofte, svært ofte, var det heimbrent som slo knock-out på festdeltakerne. Det slo knock-out på gutter også, så de sovnet på gulvet eller i ei trapp. Men så var det de, da, som ikke sloknet. Som hadde en 14-åring på fest som ble stupfull. Og som derved «gikk på rundgang».

Det er gått flere tiår siden jeg husket at dette uttrykket eksisterte. Nå som det er dukket frem fra glemselen kjenner jeg at jeg har lyst til å kaste opp. For nå vet jeg den EGENTLIGE betydningen av uttrykket. Den EGENTLIGE betydningen er at en svært ung jente ble skjenket full på fest og voldtatt av flere mannlige festdeltakere. Men vi hørte ALDRI om noen anmeldelse av voldtekt. Aldri. Hun ble full, ergo «gikk hun på rundgang».

loveyourselfHvorfor anmeldte ikke disse unge jentene voldtekt? Fordi de visste ikke at det var voldtekt. Hun var jo så full. Og ikke reagerte noen av oss andre heller på det når vi fikk høre om «hun som var så full at hun gikk på rundgang». Vi visste heller ikke bedre. Jeg kan ikke huske å ha hørt om en eneste voldtekt i småbyen min. Voldtekt forbandt vi med overfall i en mørk skog, og det hadde vi jo lært av mødrene våre at vi skulle holde oss unna. Det eneste vi hørte om fra de som skulle visst bedre, var at vi ikke måtte gi etter for gutta. Min mormor (salige henne) sa alltid at «alle menn er bare ute etter en ting».

Men alle menn er ikke ute etter en ting. Heller ikke da jeg de første gangene, i småbyen min – med svært varierte erfaringer – drakk meg full. Jeg opplevde ikke det utenkelige, og fikk derved heller ikke ryktet mitt svertet. For det var tilleggstraffen for å bli stupfull og «gå på rundgang»: du ble derved også «løs på tråden».

Det er lenge siden jeg var i midten av tenårene. Men jeg tenker på de jentene som ble så full at «de gikk på rundgang». Tenker på hva dette gjorde med dem, både da det skjedde og i ettertiden. Det er noe med det å miste selvrespekten – og bli en av de som ble stemplet som «løs på tråden» fordi du «var så full at du gikk på rundgang».

Det er selvfølgelig saken i Hemsedal som fikk frem disse ubehagelige minnene. Ubehagelige fordi «vi andre» ikke skjønte alvoret. Ubehaget over at INGEN så ut til å skjønne alvoret i en avskyelig «kultur». En «kultur» som – det må jeg bare få sagt – IKKE gjaldt alle hankjønn i småbyen min. Men noen. Nok.

Derfor er det godt å se at verden har gått fremover. Voldtekt skal snakkes i hjel, ikke ties i hjel. Vi som har lest både artikler og selve dommen i Hemsedalsaken sjokkeres over offerets manglende rettsvern. Og, det skal mot til for å stå frem og slåss for sin sak – selv etter at dommen har falt. Måtte flere orke det som jenta i Hemsedal har maktet. Måtte også flere gutter og menn som opplever voldtekt orke å snakke i hjel, ikke tie i hjel.

Jeg er ikke tilhenger av gapestokken. Både den og heksebrenningens tid er over. Vi må kjempe for de sunne holdningene, og for å bedre rettsvernet til ofre. Gjerningsmennene er frikjent, og det gagner ikke saken at de utsettes for gatas justis.

Vi har en jobb å gjøre. Vi skal oppdra våre barn til å sette grenser, og respektere grenser som blir satt. Vi skal lære dem å ta vare på de som ikke kan ta vare på seg selv. 

Jeg har vært på flere nachspiel i min ungdom. Også alene som jente. Jeg ba ikke om å bli voldtatt, og ble det heller ikke. Men hadde det skjedd, at jeg ble sanseløs full og sovnet – for deretter å våkne og skjønne at kroppen min var blitt brukt som en avfallsdunk……..hadde jeg da turt anmelde det? Neppe. Ikke på 80-tallet. Så la fremtiden ta lærdom av Hemsedalsaken. Vi vil ha et samfunn hvor kvinner – og menn – har krav på ikke å bli rørt hvis de ikke samtykker eller at samtykket er gitt uten tvang.

Så enkelt.
Vet du ikke hva samtykke er? Da bør du se denne videoen:

 

 

Om å være Sykt Perfekt, og vente på Wien.

På bussen, som vanlig med mine elskede Bose-høytalere på ørene. Buss-tid er musikk-tid for meg. Når bussen triller nedover åsen og Oslo åpenbarer seg i all sin solprakt hører jeg pianotoner (i hodetelefonene, ikke inni hodet mitt sånn helt av seg selv) – innledningen til en låt jeg ikke har hørt på veldig lenge. Av en artist jeg har elsket i mange tiår. Og mens jeg sitter der og ikke har annet å foreta meg enn å nyte utsikten – så hører jeg samtidig ekstra nøye på teksten. Og, for første gang slår ordene rett i solar plexus. På en godt-vondt måte.

Artisten er Billy Joel. Låta er «Vienna».

Ifølge Billy så er «Vienna» en metafor for «Resten av Livet». Hvorfor han valgte Vienna (Wien) kan du forresten lese mer om her…(link)

Mens jeg hørte på Billy som sang om at «Wien vil alltid vente på deg» gikk tankene til TV-serien «Sykt perfekt». Jeg vet ikke helt hvorfor, for jeg var litt uenig med meg selv om jeg likte formen på serien eller ikke, da den gikk på TV. En del av meg forsto ikke hvorfor disse ungdommene som så åpent delte sine utfordringer skulle «sykeliggjøres». Vi hadde jo angst på 70-tallet også, hadde vi ikke?

Men så var det den andre delen av meg (opplever litt splittelse i personligheten av og til, kjenner jeg), som tar tak i «hu dama over 50» og minner henne på at den tiden hun var kalv, den kua, så var det ikke mindre problemer blant unge (og eldre, for den saks skyld) – og mange av problemene var faktisk de samme. Angst, uro, ønsket om å bli sett, mobbing, press fra foreldre og venner om å være populær (og for å være det, så måtte du innrette deg – kanskje til og med RØYKE)… you name it. GetAttachment (2)Forskjellen nå er at hvis du ikke er en veldig god skuespiller som greier skjule din både påtvungne og selvpålagte mislykkethet – så tvinges du på sett og vis leve den ut i offentligheten mer eller mindre ufrivillig. De flausene jeg gjorde i min sårbare ungdom ligger ikke på internett til evig tid. For, om du ikke legger det ut selv – så gjør gjerne andre det. Jeg er dypt takknemlig for at Youtube ikke fantes på 70 og (særlig) på 80-tallet. Takk Gud.

Karakterjag? Vel, det var jo greit å gjøre det bra på Videregående i Narvik (jeg er så gammel at det het Gymnas da), men jeg hadde mye annet å ta meg til. Og ikke fantes det Mastergrader, og ikke betydde det så mye heller. Det var helt greit å velge noe annet. Bli blikkenslager, jobbe på jernbanen (jeg er fra Narvik, må vite), eller på en av butikkene i Gate 1 og Gate 2 (forklaring: Narvik har et New York-kompleks – man benevner gatene oppover fjellet som i Verdensbyen). Eller man kunne dra til Oslo og se hva det ble til. Jeg gjorde det sistnevnte.

Men problemer? Angst, mobbing, psykiske lidelser, vold i nære relasjoner, rus…… NÅ snakkes det om. Det gjorde det IKKE da jeg vokste opp.

Så, kjære, kjære unge mann/kvinne – det var DEG jeg først tenkte på da jeg hørte gamle Billys ord som smøg seg mykt gjennom øregangene mine, og traff meg rett i magen og hjertet. Men underveis skjønte jeg at det også gjaldt……meg.

“Slow down, you crazy child
You’re so ambitious for a juvenile
But then if you’re so smart, tell me
Why are you still so afraid?”

Ta det rolig. Stress ned. Lærer du deg ikke det nå, så vil stressfølelsen sette seg i magen din resten av livet og du blir syk. Hvis ambisjonene dine er så store at de styrer alt du tenker og gjør, at de ødelegger øyeblikkene dine, fyller hodet og hjertet og magen din med angst – er det da verdt det? Du er så smart at du trenger ikke være redd. Det går bra!

GetAttachment

“Where’s the fire, what’s the hurry about?
You’d better cool it off before you burn it out
You’ve got so much to do and Only so many hours in a day”

Sjekke Instagram. Hvor mange har likt bildet mitt? Snap. Ta en Snap før øyeblikket er over. Ta en på vei ut døra, inn av døra, på festen, etter festen, av maten, av deg selv, av deg selv igjen og igjen. Så er øyeblikket over og du husker ikke hvordan det egentlig føltes, eller hvordan det luktet av den blomsten du Snap’et fordi du har gått videre mens du sendte den til alle vennene dine.

Snap, snap. Det betyr jo «knips» på engelsk. Et knips bruker vi når vi skal forklare noe som går fort. Uten ord. Og, med kravene du stiller til deg selv, stresset du genererer, alt du må få med deg med bare 24 timer eks søvn – så er det klart du blir utbrent. Du på 50 gjør det også. Du Snap’er kanskje ikke så mye, men du har kanskje mange års uro, utilstrekkelighet, dårlig samvittighet, drømmer og ulevde liv. Og du har heller ikke mer enn 24 timer i døgnet. Du kjenner det i kroppen, i sjelen og alle vondtene.

“Slow down, you’re doing fine
You can’t be everything you want to be Before your time
Although it’s so romantic on the borderline tonight
Too bad but it’s the life you lead
You’re so ahead of yourself that you forgot what you need
Though you can see when you’re wrong, you know
You can’t always see when you’re right.”

Alt til sin tid. Det er ikke sikkert at du skal dø i morgen. Jeg tror ikke det er så lurt å leve hver dag som om den skulle være den siste. De beste stundene ligger i gode hverdager.

Jeg ser deg som kommer inn på bussen og er 17 år. Lurer på om du er rolig eller urolig inni deg. Lurer på om du føler at du har det travelt, om du ikke synes du opplever nok – fort nok. Jeg lurer på om du nå er blitt så vant til å stresse med alt du skulle ønske du rekker å gjøre i livet at det er blitt en vane, og at du ligger så foran skjema at du ikke tenker over hva du egentlig trenger. Jeg tenker at du tenker det, mens jeg tenker akkurat det samme.         GetAttachment (1)

Du og jeg. Vi er mer opptatt av de tingene vi gjør feil. Feil valg. Feil ord. Det vi ikke gjør er å slå oss selv på skulderen og si: – Bra jobba. Bra valg. Godt sagt.

“Slow down, you crazy child
And take the phone off the hook and disappear for awhile
It’s all right, you can afford to lose a day or two
When will you realize,….Vienna waits for you?”

 

Jeg vil dra til Wien. Men når, det vet jeg ikke. Og, kommer jeg ikke dit skal jeg ikke surmule og fortelle meg selv at jeg ikke klarer å følge drømmen. Det er en ny drøm, en ny by, en ny jobb, en ny mulighet, en ny venn, en god samtale – rett rundt hjørnet. Og er ikke byen, jobben, muligheten, vennen eller samtalen så god som du forventet – ja så er det en ny dag i morgen.

Jeg legger ut denne bloggposten i kveld, og så logger jeg av. Jeg har råd til å miste en dag eller to på sosiale medier. I hvertfall en dag. Så skal jeg sjekke FaceBook for å se om noen har lest dette. Sånn for bekreftelsens skyld. Bedre enn det er jeg faktisk ikke.

Takk til de fine unge som tør gi av seg selv ved å fortelle om utfordringer, angst og følelser offentlig, til alle andre som er unge – og vi som en gang var det. Jeg skulle så ønske noen hadde fortalt meg at jeg slett ikke var alene da jeg var 13.

Hør på Billy:

 

Størst av alt er Kjærligheten

I dag er det åpning av Oslo Pride. Denne fine uka hvor Oslo kles i regnbuens farger, med tusenvis av glade mennesker som feirer kjærligheten. Min mann – far til mine barn – og jeg, har flere ganger sikret oss orkesterplass på Cafe Celsius under paraden og frydet oss over livsgleden som utspiller seg rundt oss. Har kjent på tårene som fyller øynene når jeg ser politimenn og –kvinner gå i paraden, i full uniform. Har kjent ansiktet mitt sprekke i et stort smil ved synet av de mange herlige, morsomme og ekstravagante kostymene. Menn i kvinneklær (med beundringsverdig utført makeup som jeg bare kan drømme om å klare å legge selv), og kvinner i dress og slips. Mennesker som i full blomst tar fokuset bort fra hvilket kjønn de er ved å uttrykke seg slik at kjønn blir uvesentlig og vi raskt ser kun dansende mennesker, ikke dansende menn eller kvinner.

Joakim og mamma i New York, 2013

Joakim og mamma i New York, 2013

Jeg kjenner på hvor takknemlig jeg er som er så heldig at jeg har en homofil sønn. For en berikelse det er! Jeg – som er født og oppvokst i en by nordpå hvor jeg trodde det bare var tre homofile menn i hele byen: ballettinstruktør Haagensen og de to gutta som jobbet som servitører på byens diskotek.

Jeg fikk en liten sønn som ikke fulgte «oppskriften», men selv definerte hvem han var og hva som gjorde ham lykkelig. Og det som gjorde ham lykkelig var ikke biler og skyteleker og legofly og brannbiler med sirener. Han løp inn i lekebutikken og rett bort til den rosa hylla. Ønsket seg langhåret parykk og sminkedukke til jul. Elsket «My little Pony» og Spice Girls.

Han fikk lov til å være seg selv. Det var folk som, i beste mening, mente vi burde «oppfordre ham til å leke mer med guttene, med gutteleker». Til det svarte vi at han skulle fortsette å være akkurat den han var. Han var et lykkelig barn, og det ville vi at han skulle fortsette å få være. På samme måte som storebror fikk være seg selv. Forskjellen på de to var bare at de faktisk var forskjellige.

Hva tenkte vi? Var det uunngåelig at vår sønn ble homofil? Skulle vi ønske han var annerledes – mer «gutt»? Var vi som foreldre usikre på om vi gjorde rett i å ikke forsøke å styre ham i en mer maskulin retning?

Vi tenkte at han fulgte «oppskriften» på definisjonen av det som kan bli en homofil gutt. Men så fant vi ut at definisjoner ikke alltid stemmer, og at kanskje ikke alle kan plasseres i en boks (eller skap…🙂 ) basert på forutinntatthet og fordommer. At «skalaen» har mange tangenter, og at alle 8 tonene i skalaen er ulike. Vi fant rett og slett ut at det som gjorde den lille gutten vår lykkelig, gjorde også oss foreldre lykkelige. Det var ikke selvsagt at vår sønn ble homofil, bare basert på personligheten. Han var Joakim, rett og slett. Og, som sin storebror, var han unik i seg selv. Vi fikk bare vente og se.

Var vi usikre på om vi gjorde rett? Javisst. Ingen av oss hadde noen å spørre, ingen erfaring med barn overhodet faktisk…. Og som produkt av vår generasjon, var vi oppvokst med stereotyper. Det var jenter, og det var gutter. Og de oppførte seg som det. Basta. Så, vi ble utfordret på våre egne holdninger og fordommer. Men, vi tok et valg – og det var å sette Joakim foran gamle fordommer, og åpne sinnet for hva vi kan legge i ord som likeverd og menneskeverd.

Med årene har jeg forandret meg som mor og menneske. Jeg setter ikke folk i båser lenger. Jeg ser kjærlighet, ikke kjønn. Takket være at jeg ble mor til en homofil gutt.

Takket være ham har jeg utvidet horisonten min. Jeg har fått en innsikt i menneskets mange fasetter – forstått at det finnes så mye mer i mennesket enn det kjønn vi er forhåndsdefinert til å være.

Massakren i Orlando setter nok sitt preg på Oslo Pride. Det som skjedde minnet oss på at det fortsatt er kriminelt å være homofil i 75 land i verden i dag. Det minnet oss på at det er enda flere land i verden hvor det ikke er trygt å elske en person av samme kjønn, og at transpersoner over hele verden blir utsatt for trakassering og overgrep hver dag, hvert minutt. Alt dette kom til uttrykk gjennom våpenet i Orlando. Ammunisjonen besto ikke bare av kuler. Den besto av hat.

Men mest av alt tror jeg Oslo Pride vil styrkes etter Orlando. Det er så mange flere som elsker, enn som hater.

"Modern Family"

«Modern Family»

Denne teksten er en kjærlighetserklæring til mennene i mitt liv. Til min yngste sønn som har utvidet horisonten min og styrket meg som menneske og mor. Til min eldste sønn som har stått stødig ved sin lillebror, lekt side om side med sin Action Man når lillebror lekte med Barbie – og som, uten å klage en eneste gang, har taklet blikk og kommentarer fra jevnaldrende – og voksne – når lillebror helst ikke ville leke med de andre guttene, bare jentene. Det er kanskje nettopp denne egenskapen som vil være med på å gjøre ham til en god politimann om to år. Og – dette er også en kjærlighetserklæring til min kjæreste – guttas pappa – som setter menneskeverdet og likeverdet over alt annet. Som tenkte at «Hvis vi oppdrar gutta likt, så oppdrar vi dem ulikt».

Derfor er jeg takknemlig i kveld.

God Pride til alle! Måtte de kommende dagene forandre Oslo til et enda bedre sted å være.

Størst av alt er Kjærligheten❤

Joakim i 2014: «Mamma, jeg har lyst til å lage en egen musikkvideo med et sterkt budskap».
Og det gjorde han. Her er «Scream it out»

 

MOBBING PÅ HØYT NIVÅ

Journalist fikk sine 5 minutes of fame. På en 20-årings bekostning.

For den som ikke har fått det med seg: Å blogge er blitt en kanal ikke bare for de helt unge, men for alle i alle aldre – enten de har noe mål og mening med bloggen sin, eller ikke. Kanskje er bloggen en del av en merkevarebygging av en artist, en business, en bedriftsleder, en samfunnskritiker, en komiker, en sinnatagg, en mamma eller pappa. Noen lykkes med merkevaren, andre ikke.

Det startet vel her i Norge med at ungjenter satt på jenterommet og blogget om sminke og utseende. Mellom linjene kunne man nok lett se (særlig hvis man som «eldre» leser tittet innom bloggene) at her var det mange usikre jenter (ja, jenter er/var i flertall) som søkte oppmerksomhet og anerkjennelse. Mange blogget en liten stund – noen få fortsatte, og noen få av disse igjen er «still going strong». Og de har et antall faste lesere som en journalist ofte bare kan drømme om. Hva du enn synes om dette, du som skrev forsøket på karakterdrap av Sophie Elise i går – du ser at mediene er i endring, og det blir vanskeligere og vanskeligere for deg å skaffe deg et navn som seriøs journalist blant «opplyste» lesere.

Nå har Sophie Elise ikke bare sminke og klær på bloggen sin. Hun er samfunnsengasjert også. Noe i hvertfall ikke jeg var som 20-åring. Dette skal vi ikke ha noe av: «Den siste tiden har Isachsen blandet selvdyrkingen med en touch av Mor Theresa. Hun har tatt en flyktning i hånda. Hun har sett en flyktning gråte». Sa journalist Anki Gerhardsen, og fikk sine 5 minutes of fame blant oss vanlige «opplyste» lesere.

Du sa det selv, Anki Gerhardsen: «Isachsen har lesertall som kan gjøre de fleste redaktører grønne av misunnelse». Det er vel der misunnelsen din ligger.

Du tok tak i en 20-åring, Anki Gerhardsen. I et ordelag som jeg bare kan forestille meg ville sendt meg rett ned i kjelleren da jeg var 20. Men i min tid fantes ikke sosiale medier. Men jeg kan huske at jeg hadde behov for å bli sett, beundret, se bra ut og var opptatt av både klær og sminke. Men jeg var veldig langt unna å være den kuleste jenta, selv om jeg nok dagdrømte litt om akkurat det. Hadde Instagram vært oppfunnet på tidlig 80-tall, så hadde jeg nok brukt en del tid på å fremstille meg slik jeg ønsket at andre skulle se meg. Men i stedet gjorde jeg andre dumme ting for å bli sett.

Jeg var 20 år, Anki Gerhardsen, da min mormor (som jeg elsket, men som var veldig opptatt av vekten) sa til meg at «du er fin i kjoler, men du bør velge de som dekker knærne dine, for de er litt kraftige». Siden da har jeg – enten jeg er tynn eller (eh…) ikke så tynn, foretrukket kjoler som går nedpå leggen.

En kommentar. Fra en jeg var glad i, var nok.

Stor nese har jeg også. Jeg satt alltid og presset nesa oppover mens jeg leste lekser. Hvem vet hva jeg ville ha gjort i dag hvis jeg hadde begynt å blogge som 16-åring uten erfaring med hva konsekvensene av blogging kan føre til av negative, nedbrytende, mobbende kommentarer?

Jeg synes det er trist at unge mennesker føler de må forandre utseendet sitt for å bli glade i livet, og er – som ei som har bikka 50 – redd for om uteseendefikseringen kan gjøre mer skade på unges selvbilde. Legg merke til at jeg sier «kan», og ikke at det gjør det. For det sørger nok både damebladene, TV-serier som analyserer plastisk kirurgi, barbiedukker (ja, jeg hadde 12 stykker av dem!) og reklamen før barnekinoen, for.

Litt nedsettende snakk om Norsk Folkehjelps «reklamestunt» ble det også rom for i artikkelen din, Anki. Det som nå kalles «Content Marketing», en annerledes måte å markedsføre et budskap på. Synes du det var så ille, det at vi ble bevisstgjort på hvordan vi kan bidra til å redde liv? Eller var det bare det at Sophie var frontfiguren?

Sophie er en av min sønns beste venner. Hun er ydmyk, søt på en sky måte, morsom, reflektert – og har en arbeidsmoral som i hvert fall ikke jeg hadde som 20-åring. Noen blir på 16-åringens ståsted, med «mean girls» attituden hele livet (til og med journalister), mens andre utvikler seg etter som tiden går.

To skjønnaser i kjellestua som jobbet til langt på natt i går.

To skjønnaser i kjellestua som jobbet til langt på natt i går.

Jeg har passert 50. Jeg er opptatt av jobben min innen kommunikasjon og internasjonal markedsføring. Jeg er politiker. Men, jeg er også opptatt av utseendet, ser gjerne «Ugly Betty» en gang til, og tenker at det går an å være «både og» – ikke bare «enten eller». Og jeg er godt voksen. Da må det være lov for en 20-åring å skrive om klær og sminke en dag, og om samfunnsengasjement den neste.

Her er link til artikkelen av journalisten jeg refererer til:
http://journalisten.no/2015/12/rosablogger-sophie-elise-isachsen-har-ufortjent-st%C3%B8tte-i-mediene