Størst av alt er Kjærligheten

I dag er det åpning av Oslo Pride. Denne fine uka hvor Oslo kles i regnbuens farger, med tusenvis av glade mennesker som feirer kjærligheten. Min mann – far til mine barn – og jeg, har flere ganger sikret oss orkesterplass på Cafe Celsius under paraden og frydet oss over livsgleden som utspiller seg rundt oss. Har kjent på tårene som fyller øynene når jeg ser politimenn og –kvinner gå i paraden, i full uniform. Har kjent ansiktet mitt sprekke i et stort smil ved synet av de mange herlige, morsomme og ekstravagante kostymene. Menn i kvinneklær (med beundringsverdig utført makeup som jeg bare kan drømme om å klare å legge selv), og kvinner i dress og slips. Mennesker som i full blomst tar fokuset bort fra hvilket kjønn de er ved å uttrykke seg slik at kjønn blir uvesentlig og vi raskt ser kun dansende mennesker, ikke dansende menn eller kvinner.

Joakim og mamma i New York, 2013

Joakim og mamma i New York, 2013

Jeg kjenner på hvor takknemlig jeg er som er så heldig at jeg har en homofil sønn. For en berikelse det er! Jeg – som er født og oppvokst i en by nordpå hvor jeg trodde det bare var tre homofile menn i hele byen: ballettinstruktør Haagensen og de to gutta som jobbet som servitører på byens diskotek.

Jeg fikk en liten sønn som ikke fulgte «oppskriften», men selv definerte hvem han var og hva som gjorde ham lykkelig. Og det som gjorde ham lykkelig var ikke biler og skyteleker og legofly og brannbiler med sirener. Han løp inn i lekebutikken og rett bort til den rosa hylla. Ønsket seg langhåret parykk og sminkedukke til jul. Elsket «My little Pony» og Spice Girls.

Han fikk lov til å være seg selv. Det var folk som, i beste mening, mente vi burde «oppfordre ham til å leke mer med guttene, med gutteleker». Til det svarte vi at han skulle fortsette å være akkurat den han var. Han var et lykkelig barn, og det ville vi at han skulle fortsette å få være. På samme måte som storebror fikk være seg selv. Forskjellen på de to var bare at de faktisk var forskjellige.

Hva tenkte vi? Var det uunngåelig at vår sønn ble homofil? Skulle vi ønske han var annerledes – mer «gutt»? Var vi som foreldre usikre på om vi gjorde rett i å ikke forsøke å styre ham i en mer maskulin retning?

Vi tenkte at han fulgte «oppskriften» på definisjonen av det som kan bli en homofil gutt. Men så fant vi ut at definisjoner ikke alltid stemmer, og at kanskje ikke alle kan plasseres i en boks (eller skap…:) ) basert på forutinntatthet og fordommer. At «skalaen» har mange tangenter, og at alle 8 tonene i skalaen er ulike. Vi fant rett og slett ut at det som gjorde den lille gutten vår lykkelig, gjorde også oss foreldre lykkelige. Det var ikke selvsagt at vår sønn ble homofil, bare basert på personligheten. Han var Joakim, rett og slett. Og, som sin storebror, var han unik i seg selv. Vi fikk bare vente og se.

Var vi usikre på om vi gjorde rett? Javisst. Ingen av oss hadde noen å spørre, ingen erfaring med barn overhodet faktisk…. Og som produkt av vår generasjon, var vi oppvokst med stereotyper. Det var jenter, og det var gutter. Og de oppførte seg som det. Basta. Så, vi ble utfordret på våre egne holdninger og fordommer. Men, vi tok et valg – og det var å sette Joakim foran gamle fordommer, og åpne sinnet for hva vi kan legge i ord som likeverd og menneskeverd.

Med årene har jeg forandret meg som mor og menneske. Jeg setter ikke folk i båser lenger. Jeg ser kjærlighet, ikke kjønn. Takket være at jeg ble mor til en homofil gutt.

Takket være ham har jeg utvidet horisonten min. Jeg har fått en innsikt i menneskets mange fasetter – forstått at det finnes så mye mer i mennesket enn det kjønn vi er forhåndsdefinert til å være.

Massakren i Orlando setter nok sitt preg på Oslo Pride. Det som skjedde minnet oss på at det fortsatt er kriminelt å være homofil i 75 land i verden i dag. Det minnet oss på at det er enda flere land i verden hvor det ikke er trygt å elske en person av samme kjønn, og at transpersoner over hele verden blir utsatt for trakassering og overgrep hver dag, hvert minutt. Alt dette kom til uttrykk gjennom våpenet i Orlando. Ammunisjonen besto ikke bare av kuler. Den besto av hat.

Men mest av alt tror jeg Oslo Pride vil styrkes etter Orlando. Det er så mange flere som elsker, enn som hater.

"Modern Family"

«Modern Family»

Denne teksten er en kjærlighetserklæring til mennene i mitt liv. Til min yngste sønn som har utvidet horisonten min og styrket meg som menneske og mor. Til min eldste sønn som har stått stødig ved sin lillebror, lekt side om side med sin Action Man når lillebror lekte med Barbie – og som, uten å klage en eneste gang, har taklet blikk og kommentarer fra jevnaldrende – og voksne – når lillebror helst ikke ville leke med de andre guttene, bare jentene. Det er kanskje nettopp denne egenskapen som vil være med på å gjøre ham til en god politimann om to år. Og – dette er også en kjærlighetserklæring til min kjæreste – guttas pappa – som setter menneskeverdet og likeverdet over alt annet. Som tenkte at «Hvis vi oppdrar gutta likt, så oppdrar vi dem ulikt».

Derfor er jeg takknemlig i kveld.

God Pride til alle! Måtte de kommende dagene forandre Oslo til et enda bedre sted å være.

Størst av alt er Kjærligheten❤

Joakim i 2014: «Mamma, jeg har lyst til å lage en egen musikkvideo med et sterkt budskap».
Og det gjorde han. Her er «Scream it out»

 

MOBBING PÅ HØYT NIVÅ

Journalist fikk sine 5 minutes of fame. På en 20-årings bekostning.

For den som ikke har fått det med seg: Å blogge er blitt en kanal ikke bare for de helt unge, men for alle i alle aldre – enten de har noe mål og mening med bloggen sin, eller ikke. Kanskje er bloggen en del av en merkevarebygging av en artist, en business, en bedriftsleder, en samfunnskritiker, en komiker, en sinnatagg, en mamma eller pappa. Noen lykkes med merkevaren, andre ikke.

Det startet vel her i Norge med at ungjenter satt på jenterommet og blogget om sminke og utseende. Mellom linjene kunne man nok lett se (særlig hvis man som «eldre» leser tittet innom bloggene) at her var det mange usikre jenter (ja, jenter er/var i flertall) som søkte oppmerksomhet og anerkjennelse. Mange blogget en liten stund – noen få fortsatte, og noen få av disse igjen er «still going strong». Og de har et antall faste lesere som en journalist ofte bare kan drømme om. Hva du enn synes om dette, du som skrev forsøket på karakterdrap av Sophie Elise i går – du ser at mediene er i endring, og det blir vanskeligere og vanskeligere for deg å skaffe deg et navn som seriøs journalist blant «opplyste» lesere.

Nå har Sophie Elise ikke bare sminke og klær på bloggen sin. Hun er samfunnsengasjert også. Noe i hvertfall ikke jeg var som 20-åring. Dette skal vi ikke ha noe av: «Den siste tiden har Isachsen blandet selvdyrkingen med en touch av Mor Theresa. Hun har tatt en flyktning i hånda. Hun har sett en flyktning gråte». Sa journalist Anki Gerhardsen, og fikk sine 5 minutes of fame blant oss vanlige «opplyste» lesere.

Du sa det selv, Anki Gerhardsen: «Isachsen har lesertall som kan gjøre de fleste redaktører grønne av misunnelse». Det er vel der misunnelsen din ligger.

Du tok tak i en 20-åring, Anki Gerhardsen. I et ordelag som jeg bare kan forestille meg ville sendt meg rett ned i kjelleren da jeg var 20. Men i min tid fantes ikke sosiale medier. Men jeg kan huske at jeg hadde behov for å bli sett, beundret, se bra ut og var opptatt av både klær og sminke. Men jeg var veldig langt unna å være den kuleste jenta, selv om jeg nok dagdrømte litt om akkurat det. Hadde Instagram vært oppfunnet på tidlig 80-tall, så hadde jeg nok brukt en del tid på å fremstille meg slik jeg ønsket at andre skulle se meg. Men i stedet gjorde jeg andre dumme ting for å bli sett.

Jeg var 20 år, Anki Gerhardsen, da min mormor (som jeg elsket, men som var veldig opptatt av vekten) sa til meg at «du er fin i kjoler, men du bør velge de som dekker knærne dine, for de er litt kraftige». Siden da har jeg – enten jeg er tynn eller (eh…) ikke så tynn, foretrukket kjoler som går nedpå leggen.

En kommentar. Fra en jeg var glad i, var nok.

Stor nese har jeg også. Jeg satt alltid og presset nesa oppover mens jeg leste lekser. Hvem vet hva jeg ville ha gjort i dag hvis jeg hadde begynt å blogge som 16-åring uten erfaring med hva konsekvensene av blogging kan føre til av negative, nedbrytende, mobbende kommentarer?

Jeg synes det er trist at unge mennesker føler de må forandre utseendet sitt for å bli glade i livet, og er – som ei som har bikka 50 – redd for om uteseendefikseringen kan gjøre mer skade på unges selvbilde. Legg merke til at jeg sier «kan», og ikke at det gjør det. For det sørger nok både damebladene, TV-serier som analyserer plastisk kirurgi, barbiedukker (ja, jeg hadde 12 stykker av dem!) og reklamen før barnekinoen, for.

Litt nedsettende snakk om Norsk Folkehjelps «reklamestunt» ble det også rom for i artikkelen din, Anki. Det som nå kalles «Content Marketing», en annerledes måte å markedsføre et budskap på. Synes du det var så ille, det at vi ble bevisstgjort på hvordan vi kan bidra til å redde liv? Eller var det bare det at Sophie var frontfiguren?

Sophie er en av min sønns beste venner. Hun er ydmyk, søt på en sky måte, morsom, reflektert – og har en arbeidsmoral som i hvert fall ikke jeg hadde som 20-åring. Noen blir på 16-åringens ståsted, med «mean girls» attituden hele livet (til og med journalister), mens andre utvikler seg etter som tiden går.

To skjønnaser i kjellestua som jobbet til langt på natt i går.

To skjønnaser i kjellestua som jobbet til langt på natt i går.

Jeg har passert 50. Jeg er opptatt av jobben min innen kommunikasjon og internasjonal markedsføring. Jeg er politiker. Men, jeg er også opptatt av utseendet, ser gjerne «Ugly Betty» en gang til, og tenker at det går an å være «både og» – ikke bare «enten eller». Og jeg er godt voksen. Da må det være lov for en 20-åring å skrive om klær og sminke en dag, og om samfunnsengasjement den neste.

Her er link til artikkelen av journalisten jeg refererer til:
http://journalisten.no/2015/12/rosablogger-sophie-elise-isachsen-har-ufortjent-st%C3%B8tte-i-mediene

 

 

 

 

 

«Om Facebook, Fremover, politikk og retorikk»

Bare sånn for å ha sagt det, først som sist: jeg må tilstå noe. Jeg er en AP-katt, som vi yndes å kalles av de på ytre høyre side.

3 år gammel ekte Narvikjente. Ubesudlet av både politikk og andre uhumskheter. (foto: Carl Knudsen)

3 år gammel ekte Narvikjente. Ubesudlet av både politikk og andre uhumskheter. (foto: Carl Knudsen)

 Jeg er sågar tillitsvalgt, sitter i styret i Nordstrand Arbeiderpartilag og i representantskapet i Oslo Arbeiderparti. Sånn. Der var det sagt. Og ja, en ting til: jeg er fullstendig klar over at jeg ikke regnes som «ækte Narvikjente» nå som jeg har bodd mer enn halve livet i Tigerstaden, og at opptil flere håndfuller av dere i sælveste By1 derfor mener at jeg ikke har meningsrett når det gjelder noen som helst om By1, og om lokalpolitikk i særdeleshet.

Da har jeg altså lagt alle kortene på bordet allerede i ingressen. Jeg er både Arbeiderpartidame og utflytta. Ras litt ut nå et par minutter, slå i sofaputa, sleng hårbørsten i veggen, klyp samboer’n i ræva – få det ut. Så, om noen minutter kan du kanskje lese videre uten å bry deg om at jeg som skriver dette har begått de to kardinalsyndene som nevnt ovenfor.

Klar?

Som ektefødt Narviking så leser du Fremover, enten du bor i Selveste Narvik eller utvandret derfra i nær eller fjern fortid. Fremover er liksom bindeleddet, selve vindusruta hvor man ser både speilvinduet av sin egen stue og (hvis du har pussa ruta di) ut i byen og verden. I gamle dager, da jeg var liten og vokste opp i Einerveien, så var det så trygt og godt å bo i Narvik at man glemte låse døra når man la seg for kvelden. Hvis (Gudforby!) noen gjorde innbrudd (det skjedde en gang på Samvirkelaget avdeling 3 i Finnbekken) og stjal noen flasker øl, SÅ STO DET PÅ FORSIDA I FREMOVER dagen etter. Smurt over hele forsida. Og byen var i harnisk!

Presseshow i Narvik. Han Hjertholm var konfransier. Bildet sto i Fremover, og i glass og ramme hjemme.

Presseshow i Narvik. Han Hjertholm var konfransier. Bildet sto i Fremover, og i glass og ramme hjemme.

Likeledes var det stas «å stå i avisa». Mormor tok vare på alle avisutklipp hvis det sto noe om oss i familien. Utklippet av min tante Solbjørg og hennes kusine Rita som underholdt på Presseshowet under kyndig ledelse av han Hjertholm – det sto i glass og ramme på pianoet i Einerveien. Jeg sto i glass og ramme jeg også, fra et annet Presseshow. «4-åring sang på Presseshowet» skrev «ho Toto». Og mormor tørka støv med tårer i øya av de bildene hver uke. For det var ikke vanlige bilder, det var bilder som hadde stått i Fremover!

Engasjerte Narvikinger sendte inn leserbrev til Fremover, og det var jo stas når de kom på trykk. Men verden går videre, og vi uttrykker oss ikke lenger så ofte i leserbrev i avisa. Vi bruker Facebook til slikt. Og det har sine gode sider – vi lager egne Facebooksider om «Lokalpolitikken i Narvik», om «Narvik før og nå», om «Gode historier fra Narvik og omegn», og om hvordan det var å være ung i Narvik i riktig gamle dager som 60, 70 og 80-tallet. Artig! Og jeg vedder en hundrings på at så godt som alle utflytta Narvikinger på Facebook er medlem av de fleste slike grupper. Mange av oss interesserer oss mer for hva som skjer i Narvik nå enn vi gjorde da vi forlot byen. Det er derfor jeg ofte vet mer om hva som skjer i By1 enn min kjære stefar som bor i Industriveien med utsikt over hele gate 1 (kanskje litt avstumpet utsikt nå da pga det 4. hjørnet), for min stefar har ikke PC («Å ikke har æ tænkt å skaffe mæ det heller», sier han).

Det er herlig å følge med i Facebookgruppa «Narvik før og nå». Ser bilder fra byen på sitt beste, fra 17. mai, fra Artic Race, fra jubelkampene til Artic Eagles, fra gamle dager og nyere tider. Jeg er virkelig glad i denne gruppa, og spesielt det at den er med på å løfte Narvik. Den viser av og til manglene – som for eksempel Torvhalltrappa på sitt verste. Men folk i gruppa er flinke til å fortelle de gode historiene, og legger ut bilder av det som var så stygt når det (ofte etter dugnad) har blitt vakkert igjen….

Verre er det med gruppa «Lokalpolitikken i Narvik».

Politikk før Facebook?

Politikk før Facebook?

Jeg bryr meg om hva som skjer i den kjære fødebyen min, men når jeg leser kommentarene (som noen kaller «diskusjoner») under innleggene, så blir jeg bare trist! Litt sint også (slår i sofaputa). For språket folk bruker der er så fullt av hat, så nedlatende, så respektløst. Også overfor politikerne, noe man fikk erfare da Maria Bostad Dahl trakk seg som bystyremedlem. Hun sier: – Men på Facebook, i Fremover og på alle kafferom rundt på byens bedrifter, der sitter ulvene. Der sitter de som vet best, de som kan alt og de som har løsningene. Der sitter juryen over hva som er riktig og hva som er galt, og det pussige er, at det er aldri noe som er riktig.

Det finnes politikere som er idealister og ønsker å gjøre en forskjell. Og, det finnes politikere som kanskje ikke skulle vært det. Men, hvis du bare sitter der i sofaen, bak skjermen, foran TV’n eller på kafeen og klager – da gjør du ikke annet enn å klage.

Vi nordlendinger er kjent for å ha et saftig språk (skufanmæbaremangle), men det jeg sikter til kan ikke, etter min mening, forsvares med kultur. «Meningsutvekslingene» tar form av ukultur. Tar form av «meningskonkurranse», og svært ofte blir diskusjonene preget av at man hele tiden ser mer bakover i tid enn FREMOVER (som jo sælveste AVISA heter). Det er klart at man bærer historiene med seg, men det nytter ikke gå baklengs inn i fremtiden. Da kan jeg garantere deg at du blir både ustø, svimmel og det er stor sjanse for at du havner i grøftekanten i stedet for i mål.

En stund lot jeg være å lese noe som helst fra «Lokalpolitikken i Narvik». Etter en tv-aksjon hvor inntektene gikk til Amnesty International så havnet Narvik som nest dårligst i landet i giverglede. Noen Narvikinger gikk opp i fistel på Facebook og sa «det går farsken mæ ikke an å si det om åss, INGEN kom jo å ringte på hos mæ». Jeg skrev en kommentar hvor jeg spurte om dette kanskje skyldtes manglende interesse for å gå med bøsser og gjorde disse surleppene oppmerksomme på at det også gikk an å gi sin støtte ved å slå et telefonnummer. Da fikk jeg så ørene flagret. Ikke komme her og komme her, jeg som var utfløtta og greier. Så haglet det litt med kommentarer om at man må sørge for sine egne før man pøser penger ut av Norge osv. osv. Jadda, jeg er klar over at jeg ser litt bakover nå, men denne episoden synes jeg illustrerer ganske godt hvordan oppkastet preger engasjementet. Det virker som om mange gir opp å gå inn i konstruktive diskusjoner, også politikerne selv.

I lokalpolitikken må man også ta stilling til nasjonal politikk, for i mange saker går dette hånd i hånd. Den reelle grunnen til at jeg skriver denne artikkelen er at jeg rystes langt inn i min sjel når jeg ser enkelte uttale seg (i Facebookgruppa nevnt ovenfor) om hvordan Narvik bør stille seg til å ta imot syriske flyktninger. Heldigvis ser det ut til at denne «diskusjonen» ble slettet, for hatretorikken var skremmende å lese. Det var tross alt snakk om at Narvik muligens skulle ta imot 50 flyktninger. Flyktninger. Smak på ordet… Flukt. Om byen i mitt hjerte har aldri så dårlig økonomi, så vet jeg at de aller, aller fleste har hjerterom, omsorg og vilje til å ta godt imot folk i nød. Jeg vet du kanskje sitter der med argumenter om menneskesmuglere, IS-sympatisører blant «uekte» flyktninger, om familiegjenforeninger som kan komme, om banditter og det som verre er….. MEN: forsøk å se bakenfor fordommene – tenk om du selv måtte ta valget mellom havets uforutsigbarhet eller å bli i din egen hjemby med livet som innsats hver dag uansett – og attpåtil med ungen din i armene. Hva hvis det var deg?

Kjære gode Narviking. Jeg skriver ikke dette fordi jeg er medlem i Arbeiderpartiet og forsøker å få deg til å stemme AP. Jeg bare opplyser om mitt politiske standpunkt mens jeg også ønsker å si at jeg har respekt for deg selv om du har andre meninger enn meg. Min gode venn Rune Gerhardsen sa til meg før Stortingsvalget for 2 år siden (jeg var i harnisk over noe FrP hadde sagt eller gjort) at «Tone, du må huske på at alle partier har noe godt i seg, ellers ville ingen stemt på dem». Dette er ord jeg har tatt til meg, og som jeg forsøker leve etter. Jeg respekterer at noen av dere som bor i Narvik ytrer at man ikke vil ha flyktninger til By1, men jeg skriver dette fordi jeg håper og tror at den hatefulle retorikken som brukes på Facebook for nettopp å forklare hvorfor akkurat DU ikke ønsker dette – ikke er den som er gjeldende blant folk flest i byen som jeg er glad i. At man diskuterer ulike standpunkt uten å rakke ned på, baksnakke og legge for hat den som legger hodet på blokka og engasjerer seg i lokalpolitikken i Narvik, det bør være en selvfølge.

Mormor Jenny Knustad. Alltid "pen i tøyet". Her også med brosje. Tok på seg både hansker, hatt og kåpe på vei til valglokalet.

Mormor Jenny Knustad. Alltid «pen i tøyet». Her også med brosje. Tok på seg både hansker, hatt og kåpe på vei til valglokalet.

Det nærmer seg valget. Du har kanskje forhåndsstemt allerede. Hos oss (jeg har 2 stemmeberettigede sønner som fortsatt bor hjemme), så går vi samlet til valglokalet på selve Valgdagen. En fin tradisjon. Litt høytidelig, og det minner meg om mormor Jenny Knustad i Einerveien 6 som kledde på seg den fine brune hatten med matchende brune hansker, den blå kåpa med brosje på, de mørkebrune strømpene (som var stoppet et par ganger på hælene allerede) og småskoan som laget småskolyd når hun tråkket på grusveien ned Einerveien – på vei til valglokalet. I gamle dager sto mange fast på den retten vi alle har: retten til hemmelig valg. I alle disse årene sa mormor ALDRI hva hun stemte på. Men jeg tror det var Arbeiderpartiet. For hun var jo bestevenninne med Haldis Øvergaard, og mannen hennes var jo ORDFØRER (Ap) på 60-tallet. Senere tror jeg nok hun gikk over til KrF. Muligens etter at han Øvergaard døde.

Det er viktig å skaffe seg bakgrunn for egne meninger. Det er viktig å bruke stemmeretten. For det er IKKE BRA å bare være sofapolitiker og brekke seg på Facebook uten å se ut av vinduet og litt ut i verden. Selv om det bare er kommunevalg.

Så ble det en veldig lang bloggpost av dette da…. På tide å legge bort PCn og skru på TV. Må vel sette på den politiske TV-serien «House of cards». Neida. Jeg skal se «Slankekrigen» i opptak. Med en stor godtepose i fanget! Livet er ikke enten eller – det er både og.

Godt valg, alle Narvikinger. Uansett partitilhørighet!

«Ta meg tilbake»

Plutselig så dukker den opp. Den låta som får noe til å røre seg i magen. Eventuelt i blodårer og puls, kanskje også klør det litt i nesa når du hører den. Sånn godkløe.

Spotify. Jeg elsker deg. Ikke bare finner jeg de gamle og nye låtene hos deg – jeg finner også forslag til musikk du tror jeg liker. Og slik fant jeg «Ta mig tillbaka». En svensk låt, banal i sin enkelhet. Nesten litt «DeLillos på Johannesurt» (Se og hør den på Skavlan her,,,)

På bussen på vei til jobb. Hører på ordene. Ser ut av vinduet idet bussen kjører ned fra Ekebergsletta og jeg ser Oslo åpenbare seg i all sin tåkete trollstemning.

Og med ett er jeg tilbake. En slags regresjonsreise.

«Ta mig tillbaka
Till när allting va så stort»
Jeg er i Råna med Hilde Elisabet Teigen, min barndoms viktigste lille person. To skilsmisseunger i en skoleklasse, det bant Hilde og Toneoss sammen fra første stund. Mammaer som jobbet. Lange sommerferier som ble veldig lange når du er 8 år og må slenge hjemme alene i storbyen Narvik. Når det ikke bor noen andre unger på «haugen» som du kan leke med, og terskelen til å gå ned bakken og prate til Finnbekken-ungan er så altfor høy. Men Hilde, hun hadde bestemor i Råna. To små jenter med store sekker tar Skjomenferga (ja, så lenge siden er det). Paradiset venter. En hel sommer i Råna. Hos bestemor Aslaug som hadde så stort et fang.

Hilde og jeg. Jeg og Hilde. Du verden så stor den hagen var, Aslaug sin hage. Det var hus under hver ripsbusk og loftet var stort som et slott – og det var lang vei å gå til «Per i Råna» for å fylle opp to plastposer med nøye utvalgte matvarer. Særlig når to par små bein hoppet fra fjærstein til fjærstein på vei til og fra landhandelen.

«Ta mig tillbaks
Tillbaks till skogen där vi fann en annan värld
Det var vi som skrev historierna där
Krävdes så lite för att bygga nåt så magiskt»
Det var litt ensomt der oppe på Gundersenhaugen. Det syntes ho fru Gundersen også. Så hun satt alltid i vinduet og fulgte med hvem som kom og gikk, Einerveien var jo en blindgate med skog i enden av veien – men det var alltid en strøm av turister som valfartet i helleristninga i skogen. Men nåde deg om du tok av deg strikkelua når du runda svingen på vei til skola en beinkald vinterdag – da tok hun turen opp til mormor og sa ifra. «Ungen kommer til å få HJERNEHINNEBETENNELSE»!

Men så kom den dagen da jeg stoppet opp ved porten til det røde bolagshuset rett ovenfor han Punsvik sin matbutikk. For der, bak en låst port, sto Trude Løvås med en spinnvill bikkje. Fra den dagen var vi uadskillige, og da familien til Trude til og med bygde det flotteste huset Narvik hadde sett (i enden av Einerveien, med den lille skogen som nærmeste nabo) – da var lykken komplett. Vi lekte i skogen og bygget historier rundt helleristningen. Vi prøverøykte til og med bak det lille fjellet (unnskyld, Trude!).

I Trudes verden fantes også alle ungene i Finnbekken. For meg, der oppe på haugen, var veien til Finnbekken lang mentalt sett. Men nå var verden åpnet. Der fant jeg både Marit Reinkjøp og Merete Jansen, Tordis Jacobsen og Sissel Sælnes og mange flere. Verden åpnet seg til å ha noen å slå ball med, noen å henge sammen med.

Men det vi ikke blandet oss opp i var gatekrigene med «TARALDSVIKRAMPEN». Det var et par gateslag i året, og da GIKK DU IKKE UT. Historien forteller om tvangsplassering i maurtuer i skogen ved Parken, om gutter som ble bundet fast i trær og måtte stå der til de tissa på seg. Grøss og gru. Man kødda ikke med Taraldsvikrampen! (Mange av dem er det blitt folk av i dag, må vite).

«Ta mig tillbaks
Tillbaks till då jag fick min allra första skiva»
Jeg sitter på rommet mitt i Einerveien 6 i Narvik. Jeg har oppdaget BEATLES. Hey Jude. Alt startet med Beatles. Musikk. Jeg er en sann nerd. Jeg synger og spiller piano,

Så nerd. Hey Jude!!!

Så nerd. Hey Jude!!!

og min mormor (Jenny Knustad, født Kristiansen) mente absolutt at jeg burde bli den operasangerinnen hun aldri fikk anledning til å utdanne seg til: – «Vi hadde ikke pænga, æ va jo en av 10 søsken på Evenskjer. Det blei å dra tel Narvik som 14-åring og koke førr 20 MÆNNESKA. Æ blei så lei av å jobbe at æ gifta mæ. Tone, ikke gift dæ førr enhver pris, førræstn. Ækteskape e et LOTTERISPILL».

 

Klar for Hylands Hørna. Not.

Klar for «Hylands Hørna». Not.

Datidens eneste talentshow på TV var «Hylands hørna», og det året min bestemor sendte inn en kassett til Hyland av en (hylende) Tone Elisabeth som sang i falsett i trappeoppgangen (der var det AKUSTIKK!!) da vant Anita Skorgan. Mens jeg satt i stua i Einerveien og så på den gamle svart/hvitt-TVn. Og jeg som hadde sunget inn på kassett (med innebygd mikrofon) «Å, æ kjinne ein kar» fra Bør Børson-musikalen… Det var kanskje ikke helt kult, det sangvalget. Men mormor mente det fikk frem min fantastiske (??) falsett – en falsett bare en mormor kan elske, vil jeg tro.

Musikk i ungdomstida. En dag oppdaget jeg

Thomas, en ekte Narvikgutt.

Thomas, en ekte Narvikgutt.

Lill-Grete Hansen som faktisk bodde rett nedenfor «Gundersenhaugen». Hun oppdaget meg også, og dermed begynte vi å henge sammen. Min lille verden utvidet seg, for vi traff Trond Esben (Trespa). Og med ham; Thomas Reijnow, Trond Bjørsvik., Magne Kristiansen – for å nevne noen. Og av og til Svein (Klasken) – Trespa sin bror. Blues-guden med det rocka håret. Gutta boys som spilte musikk.

 

Trond Esben som sågar var DISK JÅKKI på ungdomsdiskoen på Tøttavangen, hvor Lyn-buksa satt så trangt på kroppene at det er et under at vi ikke ødela reproduksjonsevnen vår (eller knuste noen pubertale egg), vi som var «syltrangebuksergenerasjonen». Nytt glidelås ble skiftet ut hver uke, og i Boutique no 13 nederst i gate 2 var det sofa på prøverommet – og betjeningen stilte med muskelkraft for å dra opp glidelåsen mens vi lå der på sofaen eller gulvet og fikk invollene pakket inn i en Lynbukse eller SOSbukse.

Trespa anno 1977. Tøttavangen disko.

Trespa anno 1977. Tøttavangen disko.

Trespa utvidet musikksmaken min og lærte meg å like Savage Rose, Jim Croce, Creedence, Rose Royce, The Guess Who. Gjett hvem som fortsatt hører på Guess Who? Ja, guess who?

Geir Pettersen. Alltid i hjertet mitt.
Geir Pettersen. Alltid i mitt hjerte❤

 

Så kom Geir Einar Pettersen (RIP <3) og dro bakken  vekk under føttene mine. Musikk fra stereoanlegget i høyblokka på Framnes. Musikkprat hos storebror Jørn. Kakao på kjøkkenet i Einerveien – du lo så kakaoen kom ut nesa, Geir. Og jeg, jeg hørte på Pandora, men jeg så bare på trommeslageren.

 

«Det var en sommar som aldrig tog slut
För vi levde varenda minut
»

Sommeren etter gymnaset. Eirin, Gørill, Pia og jeg.

"Det var en sommer som aldri tok slutt"......

«Det var en sommer som aldri tok slutt»……

Det var bare «Vi drar til Kos». Og det gjorde vi. Vi kom til et hotell som ikke var ferdig bygget, møtte lokale strandløver med fiktive engelske navn, syklet fordi vi ikke hadde penger til drosje, spiste spaghetti bolognese hver dag (fordi vi absolutt ikke hadde råd til gourmet mat, og ikke visste vi hva gourmet var). En av oss dro hjem med skrubbsår på nesa etter nattlig sykling, en av oss fikk nesten knekt halebeinet (MULIGENS samme person), en av oss ble så solbrent at jeg aldri har sett lignende verken før eller siden, og en av oss dro hjem til Narvik for å lære seg gresk – med løfte om å komme tilbake til Kos. Det skjedde ikke….

Sommerens låt var fra filmen «Cat people» med selveste David Bowie. Og en ung, sjarmerende selger bak disken på Platekjelleren fikk meg til å kjøpe LPn «Sommaren âr kort» da jeg valset inn i butikken med brunfarge fra syden, lyse striper (!) i håret, permanent og en altfor stor dose hårspray. Den ble ikke så kort allikevel, den sommeren.

Geir het han, og jobbet på Platekjelleren. Jeg har ennå dine "mixed-tapes"

Geir het han, og jobbet på Platekjelleren. Jeg har ennå dine «mixed-tapes»

Vi sov ikke. Det var midnattsol hele døgnet (well, well….), vi gikk på Malmen og viste frem brunfargen, for nå var det helt slutt på å gå stripa opp og ned (vi snakker gate 1 – det største tidsfordrivet til undom under 18 år). Det ble slutt med ungdomskjæresten, men «no worries».

Takk, Eirin, Gørill, Pia og Geir – for en fin sommer «som aldrig tog slut». Og, beklager, Are.

 

 

«Ta mig tillbaka
Till när allting va så stort
Ta mig tillbaka Till innan allt redan var gjort
Man fick vänta man fick längta
När tiden var så lång
Ta mig tillbaka
Till dem stunder jag vill känna igjen»

Det var flott å vokse opp i Narvik. Det var trygt, det var gjennomsiktig (på godt og vondt), det var nabokjerringer (som fru Gundersen, fru Evju og fru Starberg i Einerveien) som brydde seg. Ja, brydde seg gjorde også fru Pettersen rett over gata, fru Beth Pettersen. Hun var en sann ressurs som i kraft av sin stilling som PORTØR på Narvik sykehus hadde peil på sykdom og symptomer. Det trodde i hvert fall min mormor som henta ho Beth når noen i huset var småskranten.

Det var mange somre, det var mange lyse sommernetter – og jeg husker ikke at det regnet. Kanskje bortsett fra den kvelden hos Berit Bergersen hvor guttene fra Bjerkvik skulle bevise sin manndom (??) ved å toge ned til fjæra ved gamle «dungen» og bade. Det var sommer, men det var sludd i lufta. Og så vidt meg bekjent så ble det folk av de gutta også (Berit giftet seg sågar med Frank).

Det er så mange å nevne. Det er så mye å huske. Minner er noe som skapes hele tiden, og vi har alle både  gode og mindre gode å se tilbake på. Men du verden så heldig vi var som vokste opp på et sted, i en tid – i en storby i lille Ofotfjorden – hvor nabokjerringa satt i vinduet og passa på, hvor man ikke var så nøye med å låse ytterdøra, hvor det var stas å få bildet i Fremover, hvor man pyntet seg litt for å gå i gate 1 – og hvor Ankenes var en forstad til Narvik (UNNSKYLD!!).

Men alt til sin tid. Lev her og nå. Enten du fortsatt bor i Narvik, eller – som jeg – dro til Tigerstaden og ble der. De gode minnene har man med seg, og ved å se tilbake forstår man «nuet» kanskje litt bedre. Det er greit å titte litt i ryggsekken sin av og til.

1978. Året mamma og jeg flyttet til Industriveien og utsikten så slik ut.

1978. Året mamma og jeg flyttet til Industriveien og utsikten så slik ut.

 

"Det naturlige treffsted" ??

«Det naturlige treffsted» ??

Smirnoff? På miniflaske? Eier ikke skam.

Smirnoff? På miniflaske? Eier ikke skam.

 

 

 

 

 

(bildene er publisert med tillatelse :))

 

 

 

#Sommerkroppen2015 (eller: «hvordan bli kvitt 10 kilo på 30 minutter»)

DietDet starter i januar. Sånn ca 3. nyttårsdag. Da dukker den opp. Hashtagen som irriterer (mange) eller inspirerer (noen) til at i år skal jeg gå på stranda og bare være sånn «se her jeg er helt avslappet i bikini». Hashtag Sommerkroppen. I år ser den slik ut: #Sommerkroppen2015.

I alle år (også pre-hashtag-tidsalderen) har jeg røsket med meg ukebladenes første nummer i januar. Og hvert år burde jeg i februar skjønt at jeg blir ikke bikiniklar av å lese. Akkurat som man ikke blir slank av å gå i tights. Eller av å kjøpe nye svarte bukser. Nei, man må gjøre mer enn å lese. Man må gjøre. Og jeg, jeg gjør og gjør – men jeg vet ikke hva jeg gjør. Og helst gjør jeg ikke nok, og ikke konsekvent. Jeg trener manisk i et par uker, jeg spiser proteiner så det tyter ut både her og der (huff, den fordøyelsen). Og jeg leser om nye treningsklærmoter, yoga i kulde og varme, svettis og flinkis og svettis og #justdoit og #nopainnogain.

TEK

2015 – The year of the hat!

Og hvert år kommer juni som julenissen på kjerringa (hey, det er visst ikke helt riktig bruk av ordtaket, men pytt pytt, jeg er nordlending). Og kjerringa, det er jeg (uten julenissen, han gikk i søpla med ukebladene fra januar). Juni skyller over oss og med den: HETEN. STRANDLIVET.

Frem med bikinien. Eller badedrakten. Er det ikke rart hvordan bikinien blir byttet ut et sted underveis i livet når man har lest nok ukeblader som man kaster i februar?

Det er best å ligge på ryggen og sole seg i bikini. Strekk kroppen mest mulig, og fordel huden (jeg nevner ikke ordet fett) utover solsenga. Legg armene litt over hodet, da strekkes kroppen ytterligere. Ligg rolig til du kjapt snur deg på magen. Strekk armene godt over hodet. Ta på kaftan når du reiser deg

Kanskje det ikke er SÅ ille – men HVOR MANGE av oss som ikke driver med #Fitness (hashtag!!!) finner noe galt med kroppen vår hver ENESTE sommer fra vi begynner å få pupper (kvinner altså)??? Og hvor mange av oss som har bikket de førti (minst…..,) tenker at vi skulle ønske vi var så slanke som vi var da vi trodde vi var feite (sånn i den tiden vi begynte å få pupper)??? Vi tenker at vi skal være glade for at vi er FRISKE. Vi tenker at vi skal verdsette vår indre Gudinne. Vi skal dyrke GUDINNEN. Men så, hvert år i juni, så er vi plutselig mer opptatt av Tempelet til Gudinnen.

Det må sies at jeg trosser min indre bikinidemon og nyter solen allikevel. Men jeg lever i villfarelsen om at ALLE andre bare «se her på Instagram hvor bra vi har det her i badetøyet vårt» eller på Face bare «her løper jeg langs stranda i morgendugget i NIKE-shortsen min og det disser ingen steder på kroppen. #runforfun».

Men SÅ… dro jeg på jobb en uke til Rio de Janeiro i fjor høst. Copacabana Rio! Tenk det: Rio! Jeg har reist mye på jobb overalt, men Rio – bare disse tre bokstavene formelig LUKTER strutterumpe, strand, sixpack og stringtanga.

Jeg insisterte på å bo på Copacabana. Det gjør man første gangen i Rio. Og når til alt overmål messen jeg jobbet på åpnet kl 13 hver dag, og jeg våknet kl 4 (jetlag), ventet i 3 timer på at frokostsalen skulle åpne (måtte ta en Toblerone fra minibaren kl 4), fikk stappet i meg mat og bøttet nedpå med kaffe – så hadde jeg flere timer til disposisjon. Fra hotellvinduet åpenbarte den seg: Copacabana. «The hottest spot north of Havana», som den evigunge (botox) Barry Manilow synger så forførende.

Copacabana. Jeg tenker på alle Gisele Bundchen’er som vandret barbent i sanden her og ble oppdaget og ble modeller og viste undertøy for Victorias Secret. Det er visstnok massevis av denne rasen på Copacabana, sier ukebladene. Og ingen er over 30.

Jeg ser ut av vinduet og legger merke til at det ikke er overfylt på stranden. Det viser seg at august er en forholdsvis kald måned for brassene, mens en med vikingblod synes at temperaturen kl 8 om morgenen minner mest om en knallfin sommer i Narvik. Men jeg skimter at folk jogger, noen sprader langs stranda, og noen spiller volleyball.

Jeg dropper bikinien (surprise!), men tar på en lett kjole (som går til knærne vel og merke), og setter kursen mot hovedveien som skiller hotellet fra STRANDEN over alle strender.

En ung kvinne kommer mot meg i fotgjengerfeltet. Eller: hun kommer DANSENDE mot meg. Med musikk bare hun kan høre gjennom øretelefonene sine. Men jeg ser helt klart av kroppsspråket (dansen) at det bare MÅ være den derre «Because I’m happy, happy, happy»….eller hva den nå het. For det er like før jeg danser jeg også, men som den godt oppdradde norske middelaldrende kvinnen jeg er – så tar jeg meg sammen og spaserer rett i ryggen idet vi går forbi hverandre. I Norge hadde hun vakt oppsikt. Kanskje til og med blitt stemplet som «fargerik». Men her er det ingen som hever et øyenbryn (bortsett fra hun i den knelange sommerkjolen som ikke vil gå i bikini).

Før jeg så mye som smugtitter på stranda for å få bekreftet at strandløvene eier området, strener jeg rett ned til vannet. Bølgene slår imot meg og jeg tar skoene i hånden og begynner å vasse langs stranda. Lykkelig.

Så begynner jeg å se meg omkring. Det er ikke flere folk der enn at jeg har god oversikt. Imot meg kommer en Adonis med åttepack, glinsende hud og strålende blikk. Passerer meg mens han plystrer diskret. WAAAT??? Jeg må ha hørt feil. Jeg, som har grevinneheng og ikke hadde trukket inn magen engang. Jeg går videre og passeres av en jogger som er mer opptatt av joggingen enn omgivelsene. Jeg løfter hodet en smule og blir litt rakere i ryggen. Går videre.

Ser henne komme mot meg på 10 meters hold: hodet hevet, puppene frem og hoftene svinger. I mini-bikini. Hun har en gange som går Marilyn Monroe en høy gang. Hun er brun. Hun er vakker og full av selvtillit.

Og hun er dobbelt så stor som meg.

Mannen til høyre for henne plystrer. Hun smiler lurt tilbake før hun fortsetter sin bikini-walk. Svaiende, vuggende og sexy. Den plystrende mannen har kulemage og tynne ben, solhatt, grått hår på brystet og all verdens tid til å nyte alt han ser på Copa. For han er nok pensjonert for en del år siden. Når jeg passerer ham så plystrer han jaggu meg på meg også. Uten å være gammel gris.

Da skjønner jeg det. NÅ skjønner jeg det! For nå SER jeg meg ordentlig omkring. Jeg ser de unge jentene som leende vasser langs strandkanten – med runde kropper og stolt gange. Jeg ser de magre damene med cellulitter som blinker i solen. Jeg ser fitness-folka. Jeg ser love-handles og strekkmerker.

Men jeg er tydeligvis den eneste som i det hele tatt ser alt dette. For på stranda bærer alle jeg kan se sin kropp med stolthet. 

Portrettbilde.  ikke #bikinibilde av #sommerkroppen

Portrettbilde.
ikke #bikinibilde av #sommerkroppen

Jeg merker at jeg trekker kjolen lenger opp fra knærne mens jeg fortsetter å gå langs vannkanten. Glemt er Gisele og de andre undertøysmodellene. Jo flere meter jeg vasser, jo rettere i ryggen blir jeg – og mer drar jeg kjolen opp. Nesten til det uanstendige.

De mentale kiloene renner av meg, og når jeg så når enden av stranda er jeg 10 kilo slankere. I tankegangen i det minste. Jeg måtte til Rio for å forstå det: du er så flott som du tenker at du er.

Det er juli, og #Sommerkroppen2015 er på plass. Det skyldes ikke proteinspising og #justdoit og #nopainnogain. Det skyldes at jeg har forstått at ingen andre er mer kritisk til #Sommerkroppen min enn meg selv.

Og akkurat det ønsker jeg at DU også innser. Så tar vi på oss bikinien, smører cellulittene inn med faktor 15 og tar oss en tur på Huk.

God sommer!

Barry synger om strutterumpene på Copacabana (youtube)