Donald Trump i rosa dressjakke?

The Donald har tapt terreng blant kvinnelige velgere. Mange som har støttet ham tidligere har nå snudd ryggen til ham ettersom han, i fri dressur og uten sensur – ikke har gjort noe forsøk på å unnskylde sin fortid som «tafser», «garderobegriseprater», og «pussygrabber». Han er mannen som i debatt uttalte at «INGEN har mer respekt for kvinner enn meg». Men som – ett minutt senere i samme debatt, hveste «ekle kvinne» til sin politiske motstander, Hillary Clinton.

I kveldsnyhetene på NRK i søndag kveld fikk vi et innslag om  en designer/stilkonsulent som ga råd til kvinner hvordan de burde kle seg for å bli tatt alvorlig. Av menn. «Blått. Menn liker blått», fortalte hun – og fortsatte: «Brett opp kragen på denne jakken, og knepp igjen knappene». Jeg gispet et stille «waaaaat?» på engelsk. På nordnorsk ville jeg sagt noe helt annet, som f.eks. «Ka i hælsike e det hær førr nåkka mannskit?»

Foto: pinterest.com

For, ifølge den amerikanske stileksperten, bør kvinner helst ikke fremheve formene sine. Det gjør menn distraherte (jepp, hun sa så), og klærne  kommer derfor i veien for både budskap og respekt. Og jeg bare: «Dobbelt-waaaaat???» (eller «ka i dåbbelthælsike?????).

Så, i forretningsverdenen – i det minste i USA –  gjelder det altså å ikke distrahere mannen hvis du vil bli tatt på alvor. Men jeg er slettes ikke så sikker på at dette ikke gjelder i enkelte miljøer i Norge også. Minnes f.eks Kristin Halvorsens korte skjørt i sin inntreden i rikspolitikken og selveste Dagrun Eriksen som entret tinget i litt skinn og nagler. De la fort om stilen, for å si det sånn. Selv om ingen av dem kunne sies å være outrerte eller vulgære.

Hijab skal man helst ikke gå i – det er kvinneundertrykkende. Men, man skal visst for pokker heller ikke gå med kjoler med cleavage som viser bittelitt kløft, glade farger og fasong som viser forskjellen mellom mann- og kvinnekropp. Nei, knepp opp jakka di og gå i blått, jenta mi!

Jeg har jobbet mange, mange år i en mannsdominert bransje – og i noen år (da jeg var yngre og hadde autoritetskrekk og serverte kaffe til de mannfolka som jeg et par tiår senere ledet møter for) forsøkte jeg å hente frem min indre Gordon Gekko, og selv om jeg ikke kjemmet håret bakover i Wall Street-stil, så satset jeg på blazer i det minste. Med skjørt som en flyvertinne. Ettersom jeg ble eldre og sikrere på meg selv, turte jeg være både en av gutta, kvinne, feminin (for det er jo det jeg er), og kle meg kortere, trangere, mer utringet og med høyere hæler. For jeg nektet å tro at min pondus, min respekt, ble målt på høyden på hælene mine. Eller mellom puppene, for den saks skyld.

Jeg synes menn i dress er flott, men det er ikke dressen jeg får respekt for. Respekt får han hvis han fortjener det. Og hvis mine høye hæler fikk mannfolka til å tro at det var bare å ta heisen sammen med meg etter konferansen fordi de kanskje syntes at antrekket mitt skrek «fritt fram», så tok de feil – og du tar feil hvis du nå tenker det samme. Enten du er mann eller kvinne.

Ingen i NRK-innslaget nevnte med ett eneste ord at The Donald burde kle seg mer feminint. Bare sånn at han kunne bli tatt alvorlig av kvinnelige velgere igjen.

Du er ikke hva du kler deg som. Du er hva du fremstiller deg som. Du er hva du sier. Du er hva du gjør. Og, du er hva og hvem du viser respekt for.

Klær skaper folk, heter det. Jeg vet nå ikke jeg.

 

Reklamer

Om å være Sykt Perfekt, og vente på Wien.

På bussen, som vanlig med mine elskede Bose-høytalere på ørene. Buss-tid er musikk-tid for meg. Når bussen triller nedover åsen og Oslo åpenbarer seg i all sin solprakt hører jeg pianotoner (i hodetelefonene, ikke inni hodet mitt sånn helt av seg selv) – innledningen til en låt jeg ikke har hørt på veldig lenge. Av en artist jeg har elsket i mange tiår. Og mens jeg sitter der og ikke har annet å foreta meg enn å nyte utsikten – så hører jeg samtidig ekstra nøye på teksten. Og, for første gang slår ordene rett i solar plexus. På en godt-vondt måte.

Artisten er Billy Joel. Låta er «Vienna».

Ifølge Billy så er «Vienna» en metafor for «Resten av Livet». Hvorfor han valgte Vienna (Wien) kan du forresten lese mer om her…(link)

Mens jeg hørte på Billy som sang om at «Wien vil alltid vente på deg» gikk tankene til TV-serien «Sykt perfekt». Jeg vet ikke helt hvorfor, for jeg var litt uenig med meg selv om jeg likte formen på serien eller ikke, da den gikk på TV. En del av meg forsto ikke hvorfor disse ungdommene som så åpent delte sine utfordringer skulle «sykeliggjøres». Vi hadde jo angst på 70-tallet også, hadde vi ikke?

Men så var det den andre delen av meg (opplever litt splittelse i personligheten av og til, kjenner jeg), som tar tak i «hu dama over 50» og minner henne på at den tiden hun var kalv, den kua, så var det ikke mindre problemer blant unge (og eldre, for den saks skyld) – og mange av problemene var faktisk de samme. Angst, uro, ønsket om å bli sett, mobbing, press fra foreldre og venner om å være populær (og for å være det, så måtte du innrette deg – kanskje til og med RØYKE)… you name it. GetAttachment (2)Forskjellen nå er at hvis du ikke er en veldig god skuespiller som greier skjule din både påtvungne og selvpålagte mislykkethet – så tvinges du på sett og vis leve den ut i offentligheten mer eller mindre ufrivillig. De flausene jeg gjorde i min sårbare ungdom ligger ikke på internett til evig tid. For, om du ikke legger det ut selv – så gjør gjerne andre det. Jeg er dypt takknemlig for at Youtube ikke fantes på 70 og (særlig) på 80-tallet. Takk Gud.

Karakterjag? Vel, det var jo greit å gjøre det bra på Videregående i Narvik (jeg er så gammel at det het Gymnas da), men jeg hadde mye annet å ta meg til. Og ikke fantes det Mastergrader, og ikke betydde det så mye heller. Det var helt greit å velge noe annet. Bli blikkenslager, jobbe på jernbanen (jeg er fra Narvik, må vite), eller på en av butikkene i Gate 1 og Gate 2 (forklaring: Narvik har et New York-kompleks – man benevner gatene oppover fjellet som i Verdensbyen). Eller man kunne dra til Oslo og se hva det ble til. Jeg gjorde det sistnevnte.

Men problemer? Angst, mobbing, psykiske lidelser, vold i nære relasjoner, rus…… NÅ snakkes det om. Det gjorde det IKKE da jeg vokste opp.

Så, kjære, kjære unge mann/kvinne – det var DEG jeg først tenkte på da jeg hørte gamle Billys ord som smøg seg mykt gjennom øregangene mine, og traff meg rett i magen og hjertet. Men underveis skjønte jeg at det også gjaldt……meg.

“Slow down, you crazy child
You’re so ambitious for a juvenile
But then if you’re so smart, tell me
Why are you still so afraid?”

Ta det rolig. Stress ned. Lærer du deg ikke det nå, så vil stressfølelsen sette seg i magen din resten av livet og du blir syk. Hvis ambisjonene dine er så store at de styrer alt du tenker og gjør, at de ødelegger øyeblikkene dine, fyller hodet og hjertet og magen din med angst – er det da verdt det? Du er så smart at du trenger ikke være redd. Det går bra!

GetAttachment

“Where’s the fire, what’s the hurry about?
You’d better cool it off before you burn it out
You’ve got so much to do and Only so many hours in a day”

Sjekke Instagram. Hvor mange har likt bildet mitt? Snap. Ta en Snap før øyeblikket er over. Ta en på vei ut døra, inn av døra, på festen, etter festen, av maten, av deg selv, av deg selv igjen og igjen. Så er øyeblikket over og du husker ikke hvordan det egentlig føltes, eller hvordan det luktet av den blomsten du Snap’et fordi du har gått videre mens du sendte den til alle vennene dine.

Snap, snap. Det betyr jo «knips» på engelsk. Et knips bruker vi når vi skal forklare noe som går fort. Uten ord. Og, med kravene du stiller til deg selv, stresset du genererer, alt du må få med deg med bare 24 timer eks søvn – så er det klart du blir utbrent. Du på 50 gjør det også. Du Snap’er kanskje ikke så mye, men du har kanskje mange års uro, utilstrekkelighet, dårlig samvittighet, drømmer og ulevde liv. Og du har heller ikke mer enn 24 timer i døgnet. Du kjenner det i kroppen, i sjelen og alle vondtene.

“Slow down, you’re doing fine
You can’t be everything you want to be Before your time
Although it’s so romantic on the borderline tonight
Too bad but it’s the life you lead
You’re so ahead of yourself that you forgot what you need
Though you can see when you’re wrong, you know
You can’t always see when you’re right.”

Alt til sin tid. Det er ikke sikkert at du skal dø i morgen. Jeg tror ikke det er så lurt å leve hver dag som om den skulle være den siste. De beste stundene ligger i gode hverdager.

Jeg ser deg som kommer inn på bussen og er 17 år. Lurer på om du er rolig eller urolig inni deg. Lurer på om du føler at du har det travelt, om du ikke synes du opplever nok – fort nok. Jeg lurer på om du nå er blitt så vant til å stresse med alt du skulle ønske du rekker å gjøre i livet at det er blitt en vane, og at du ligger så foran skjema at du ikke tenker over hva du egentlig trenger. Jeg tenker at du tenker det, mens jeg tenker akkurat det samme.         GetAttachment (1)

Du og jeg. Vi er mer opptatt av de tingene vi gjør feil. Feil valg. Feil ord. Det vi ikke gjør er å slå oss selv på skulderen og si: – Bra jobba. Bra valg. Godt sagt.

“Slow down, you crazy child
And take the phone off the hook and disappear for awhile
It’s all right, you can afford to lose a day or two
When will you realize,….Vienna waits for you?”

 

Jeg vil dra til Wien. Men når, det vet jeg ikke. Og, kommer jeg ikke dit skal jeg ikke surmule og fortelle meg selv at jeg ikke klarer å følge drømmen. Det er en ny drøm, en ny by, en ny jobb, en ny mulighet, en ny venn, en god samtale – rett rundt hjørnet. Og er ikke byen, jobben, muligheten, vennen eller samtalen så god som du forventet – ja så er det en ny dag i morgen.

Jeg legger ut denne bloggposten i kveld, og så logger jeg av. Jeg har råd til å miste en dag eller to på sosiale medier. I hvertfall en dag. Så skal jeg sjekke FaceBook for å se om noen har lest dette. Sånn for bekreftelsens skyld. Bedre enn det er jeg faktisk ikke.

Takk til de fine unge som tør gi av seg selv ved å fortelle om utfordringer, angst og følelser offentlig, til alle andre som er unge – og vi som en gang var det. Jeg skulle så ønske noen hadde fortalt meg at jeg slett ikke var alene da jeg var 13.

Hør på Billy:

 

#Sommerkroppen2015 (eller: «hvordan bli kvitt 10 kilo på 30 minutter»)

DietDet starter i januar. Sånn ca 3. nyttårsdag. Da dukker den opp. Hashtagen som irriterer (mange) eller inspirerer (noen) til at i år skal jeg gå på stranda og bare være sånn «se her jeg er helt avslappet i bikini». Hashtag Sommerkroppen. I år ser den slik ut: #Sommerkroppen2015.

I alle år (også pre-hashtag-tidsalderen) har jeg røsket med meg ukebladenes første nummer i januar. Og hvert år burde jeg i februar skjønt at jeg blir ikke bikiniklar av å lese. Akkurat som man ikke blir slank av å gå i tights. Eller av å kjøpe nye svarte bukser. Nei, man må gjøre mer enn å lese. Man må gjøre. Og jeg, jeg gjør og gjør – men jeg vet ikke hva jeg gjør. Og helst gjør jeg ikke nok, og ikke konsekvent. Jeg trener manisk i et par uker, jeg spiser proteiner så det tyter ut både her og der (huff, den fordøyelsen). Og jeg leser om nye treningsklærmoter, yoga i kulde og varme, svettis og flinkis og svettis og #justdoit og #nopainnogain.

TEK

2015 – The year of the hat!

Og hvert år kommer juni som julenissen på kjerringa (hey, det er visst ikke helt riktig bruk av ordtaket, men pytt pytt, jeg er nordlending). Og kjerringa, det er jeg (uten julenissen, han gikk i søpla med ukebladene fra januar). Juni skyller over oss og med den: HETEN. STRANDLIVET.

Frem med bikinien. Eller badedrakten. Er det ikke rart hvordan bikinien blir byttet ut et sted underveis i livet når man har lest nok ukeblader som man kaster i februar?

Det er best å ligge på ryggen og sole seg i bikini. Strekk kroppen mest mulig, og fordel huden (jeg nevner ikke ordet fett) utover solsenga. Legg armene litt over hodet, da strekkes kroppen ytterligere. Ligg rolig til du kjapt snur deg på magen. Strekk armene godt over hodet. Ta på kaftan når du reiser deg

Kanskje det ikke er SÅ ille – men HVOR MANGE av oss som ikke driver med #Fitness (hashtag!!!) finner noe galt med kroppen vår hver ENESTE sommer fra vi begynner å få pupper (kvinner altså)??? Og hvor mange av oss som har bikket de førti (minst…..,) tenker at vi skulle ønske vi var så slanke som vi var da vi trodde vi var feite (sånn i den tiden vi begynte å få pupper)??? Vi tenker at vi skal være glade for at vi er FRISKE. Vi tenker at vi skal verdsette vår indre Gudinne. Vi skal dyrke GUDINNEN. Men så, hvert år i juni, så er vi plutselig mer opptatt av Tempelet til Gudinnen.

Det må sies at jeg trosser min indre bikinidemon og nyter solen allikevel. Men jeg lever i villfarelsen om at ALLE andre bare «se her på Instagram hvor bra vi har det her i badetøyet vårt» eller på Face bare «her løper jeg langs stranda i morgendugget i NIKE-shortsen min og det disser ingen steder på kroppen. #runforfun».

Men SÅ… dro jeg på jobb en uke til Rio de Janeiro i fjor høst. Copacabana Rio! Tenk det: Rio! Jeg har reist mye på jobb overalt, men Rio – bare disse tre bokstavene formelig LUKTER strutterumpe, strand, sixpack og stringtanga.

Jeg insisterte på å bo på Copacabana. Det gjør man første gangen i Rio. Og når til alt overmål messen jeg jobbet på åpnet kl 13 hver dag, og jeg våknet kl 4 (jetlag), ventet i 3 timer på at frokostsalen skulle åpne (måtte ta en Toblerone fra minibaren kl 4), fikk stappet i meg mat og bøttet nedpå med kaffe – så hadde jeg flere timer til disposisjon. Fra hotellvinduet åpenbarte den seg: Copacabana. «The hottest spot north of Havana», som den evigunge (botox) Barry Manilow synger så forførende.

Copacabana. Jeg tenker på alle Gisele Bundchen’er som vandret barbent i sanden her og ble oppdaget og ble modeller og viste undertøy for Victorias Secret. Det er visstnok massevis av denne rasen på Copacabana, sier ukebladene. Og ingen er over 30.

Jeg ser ut av vinduet og legger merke til at det ikke er overfylt på stranden. Det viser seg at august er en forholdsvis kald måned for brassene, mens en med vikingblod synes at temperaturen kl 8 om morgenen minner mest om en knallfin sommer i Narvik. Men jeg skimter at folk jogger, noen sprader langs stranda, og noen spiller volleyball.

Jeg dropper bikinien (surprise!), men tar på en lett kjole (som går til knærne vel og merke), og setter kursen mot hovedveien som skiller hotellet fra STRANDEN over alle strender.

En ung kvinne kommer mot meg i fotgjengerfeltet. Eller: hun kommer DANSENDE mot meg. Med musikk bare hun kan høre gjennom øretelefonene sine. Men jeg ser helt klart av kroppsspråket (dansen) at det bare MÅ være den derre «Because I’m happy, happy, happy»….eller hva den nå het. For det er like før jeg danser jeg også, men som den godt oppdradde norske middelaldrende kvinnen jeg er – så tar jeg meg sammen og spaserer rett i ryggen idet vi går forbi hverandre. I Norge hadde hun vakt oppsikt. Kanskje til og med blitt stemplet som «fargerik». Men her er det ingen som hever et øyenbryn (bortsett fra hun i den knelange sommerkjolen som ikke vil gå i bikini).

Før jeg så mye som smugtitter på stranda for å få bekreftet at strandløvene eier området, strener jeg rett ned til vannet. Bølgene slår imot meg og jeg tar skoene i hånden og begynner å vasse langs stranda. Lykkelig.

Så begynner jeg å se meg omkring. Det er ikke flere folk der enn at jeg har god oversikt. Imot meg kommer en Adonis med åttepack, glinsende hud og strålende blikk. Passerer meg mens han plystrer diskret. WAAAT??? Jeg må ha hørt feil. Jeg, som har grevinneheng og ikke hadde trukket inn magen engang. Jeg går videre og passeres av en jogger som er mer opptatt av joggingen enn omgivelsene. Jeg løfter hodet en smule og blir litt rakere i ryggen. Går videre.

Ser henne komme mot meg på 10 meters hold: hodet hevet, puppene frem og hoftene svinger. I mini-bikini. Hun har en gange som går Marilyn Monroe en høy gang. Hun er brun. Hun er vakker og full av selvtillit.

Og hun er dobbelt så stor som meg.

Mannen til høyre for henne plystrer. Hun smiler lurt tilbake før hun fortsetter sin bikini-walk. Svaiende, vuggende og sexy. Den plystrende mannen har kulemage og tynne ben, solhatt, grått hår på brystet og all verdens tid til å nyte alt han ser på Copa. For han er nok pensjonert for en del år siden. Når jeg passerer ham så plystrer han jaggu meg på meg også. Uten å være gammel gris.

Da skjønner jeg det. NÅ skjønner jeg det! For nå SER jeg meg ordentlig omkring. Jeg ser de unge jentene som leende vasser langs strandkanten – med runde kropper og stolt gange. Jeg ser de magre damene med cellulitter som blinker i solen. Jeg ser fitness-folka. Jeg ser love-handles og strekkmerker.

Men jeg er tydeligvis den eneste som i det hele tatt ser alt dette. For på stranda bærer alle jeg kan se sin kropp med stolthet. 

Portrettbilde.  ikke #bikinibilde av #sommerkroppen

Portrettbilde.
ikke #bikinibilde av #sommerkroppen

Jeg merker at jeg trekker kjolen lenger opp fra knærne mens jeg fortsetter å gå langs vannkanten. Glemt er Gisele og de andre undertøysmodellene. Jo flere meter jeg vasser, jo rettere i ryggen blir jeg – og mer drar jeg kjolen opp. Nesten til det uanstendige.

De mentale kiloene renner av meg, og når jeg så når enden av stranda er jeg 10 kilo slankere. I tankegangen i det minste. Jeg måtte til Rio for å forstå det: du er så flott som du tenker at du er.

Det er juli, og #Sommerkroppen2015 er på plass. Det skyldes ikke proteinspising og #justdoit og #nopainnogain. Det skyldes at jeg har forstått at ingen andre er mer kritisk til #Sommerkroppen min enn meg selv.

Og akkurat det ønsker jeg at DU også innser. Så tar vi på oss bikinien, smører cellulittene inn med faktor 15 og tar oss en tur på Huk.

God sommer!

Barry synger om strutterumpene på Copacabana (youtube)

 

 

Om sorg og omsorg. #Hjertefred #Allehelgensdag

(Skrevet i 2009. Ligget til modning noen år, og publisert allehelgensdagen 2014).

Narvik, 14. mai 2009:

Når på gjensyn blir farvel.
Skrittene er raske, men bena tunge. Klokken er halv sju på morgenen, og sola skinner. Godt og varmt så tidlig om morgenen, en slik sommermorgen som folk i nord husker selv langt ut på vinteren. Disse dagene midt i mai er deilige for de som ser og føler dem. Raske, tunge skritt. Jeg ser ned på skoene mine og følger hvert skritt oppover bakken. Enser knapt fuglene som har stått opp så tidlig og synger i glede over en ny dag. Hvite joggesko med sykehuslukt, tenker jeg. Så stopper tankene like fort, jeg løfter blikket og kjenner at veien blir enda tyngre. Føttene er som bly når de starter på motbakken.  Med blikket fortsatt løftet ser jeg den hvite borgen på toppen av bakken. Tankene kjører parallelløp nå. ”Jeg ble født i denne borgen. Denne byen er min fødeby. Jeg var engang…” Hjertet dunker. ”Herregud for en borg. Jeg vil kaste opp”.

”Hei mamma. Nå er jeg her.” Jeg setter meg på stolen ved sengen og venter på portøren. Ambulansen venter. Jeg legger hodet i fanget hennes. Kjenner at hun stryker meg over håret, men ingen ting blir sagt. Jeg går ved siden av sengen og holder henne i hånden hele veien ned til ambulansen som står klar. ”Vi må kjøre henne til Tromsø for videre utredning. Vi kan ikke gjøre mer her akkurat nå. Hun kommer tilbake. Men vi må konferere med Tromsø først”. Legens ord fra dagen før fyller hele hodet mitt: Ord ga ekko i rommet. Harald var nettopp kommet inn døra, kledd i sin fineste dress – det var hans elskedes 70års dag. Jeg sto og iakttok kjærligheten mellom dem, og lurte på om hun så tårene hans. ”I morgen tidlig klokken 7”, sa legen. ”Du må gjerne komme til Tromsø, men du må ordne transport selv” mumlet han til Harald på vei ut døra. Jeg så fortvilelsen i øynene hennes, men fortsatt gråt hun ikke. Mamma hadde ikke grått siden 27. februar, ”Diagnosedagen”. Den dagen ble roller brått og uventet snudd på hodet – vi som alltid ga omsorg slapp sorgen løs. Hun derimot stoppet gråten sin for godt.

Inn i ambulansen. Den gule og blå bilen har jo svenske farger, tenker jeg. ”Mamma mia”, synger hodet. Svensker. Tankekaos. Tankestopp. Tankekaos. ”Ta den tiden du trenger”, sier ambulansemannen som sitter ved siden av mammas seng. ”Så lang tid har du ikke”, tenker jeg. Jeg vil ha det overstått. Jeg vil hale ut tiden. Jeg vil være i øyeblikket. Jeg vil vekk. Jeg vil skrike så høyt at de legger meg inn. Men i stedet går jeg på kne foran henne, og stryker henne ømt over kinnet. ”Jeg drar som planlagt tilbake til Oslo i morgen, mamma, så kommer jeg tilbake nesten med en gang. Da er nok du også tilbake. Harald drar etter deg snart”. ”Jeg er glad i deg, jenta mi. Lille jenta mi. Mamma er glad i deg. Kom snart igjen”. Hun hvisker ordene knapt hørbart. Jeg kysser henne på pannen igjen og igjen. Klarer ikke helt å stoppe. Pannen hennes er varm og varmen forplanter seg til meg. Når jeg til slutt går ut av bilen er leppene mine varme, men kroppen er iskald. ”Sees om noen dager, mamma”.

"Som hun ligger i det hvite lin, i flammen av den første morgen, i freden av den siste stille bønn, og hviler efter ferdens siste bakke - er hun den skjønneste jeg så. Min mor." (E. Skjæraasen).

«Som hun ligger i det hvite lin, i flammen av den første morgen, i freden av den siste stille bønn, og hviler efter ferdens siste bakke – er hun den skjønneste jeg så. Min mor.» (E. Skjæraasen).

Beina er ikke tunge som bly lenger. Oppoverbakken er nå nedoverbakke. Den nordnorske morgenen er varm, men jeg fryser. Det hjelper å konsentrere seg om joggeskoene. Må kjøpe nye snart. Gå og gå og gå nedover. Så snur jeg meg på impuls og ser ambulansen kjøre ut av mottaket og setter kursen ned bakken mot meg. Alt stopper. Jeg ser bilen komme mot meg i sakte film. Hodet er fullstendig tomt. Svetten fortrenger kulden. Gråten kommer i strie strømmer og høye hikst når bilen passerer meg og kjører videre til sin destinasjon. ”Der kjører hun fra meg”. En eneste tanke i hodet nå, resten av kroppen er bare følelser.

Til mamma (13.5.1939 – 19.5.2009)

En spesiell takk til de fantastiske menneskene som jobber på Narvik Sykehus.

Godt minne. På mammas fang på hytta til "tante" Laila (mamma'n til Torbjørn Dåbach)

Godt minne. På mammas fang på hytta til «tante» Laila (mamma’n til Torbjørn Dåbach)