Om å være Sykt Perfekt, og vente på Wien.

På bussen, som vanlig med mine elskede Bose-høytalere på ørene. Buss-tid er musikk-tid for meg. Når bussen triller nedover åsen og Oslo åpenbarer seg i all sin solprakt hører jeg pianotoner (i hodetelefonene, ikke inni hodet mitt sånn helt av seg selv) – innledningen til en låt jeg ikke har hørt på veldig lenge. Av en artist jeg har elsket i mange tiår. Og mens jeg sitter der og ikke har annet å foreta meg enn å nyte utsikten – så hører jeg samtidig ekstra nøye på teksten. Og, for første gang slår ordene rett i solar plexus. På en godt-vondt måte.

Artisten er Billy Joel. Låta er «Vienna».

Ifølge Billy så er «Vienna» en metafor for «Resten av Livet». Hvorfor han valgte Vienna (Wien) kan du forresten lese mer om her…(link)

Mens jeg hørte på Billy som sang om at «Wien vil alltid vente på deg» gikk tankene til TV-serien «Sykt perfekt». Jeg vet ikke helt hvorfor, for jeg var litt uenig med meg selv om jeg likte formen på serien eller ikke, da den gikk på TV. En del av meg forsto ikke hvorfor disse ungdommene som så åpent delte sine utfordringer skulle «sykeliggjøres». Vi hadde jo angst på 70-tallet også, hadde vi ikke?

Men så var det den andre delen av meg (opplever litt splittelse i personligheten av og til, kjenner jeg), som tar tak i «hu dama over 50» og minner henne på at den tiden hun var kalv, den kua, så var det ikke mindre problemer blant unge (og eldre, for den saks skyld) – og mange av problemene var faktisk de samme. Angst, uro, ønsket om å bli sett, mobbing, press fra foreldre og venner om å være populær (og for å være det, så måtte du innrette deg – kanskje til og med RØYKE)… you name it. GetAttachment (2)Forskjellen nå er at hvis du ikke er en veldig god skuespiller som greier skjule din både påtvungne og selvpålagte mislykkethet – så tvinges du på sett og vis leve den ut i offentligheten mer eller mindre ufrivillig. De flausene jeg gjorde i min sårbare ungdom ligger ikke på internett til evig tid. For, om du ikke legger det ut selv – så gjør gjerne andre det. Jeg er dypt takknemlig for at Youtube ikke fantes på 70 og (særlig) på 80-tallet. Takk Gud.

Karakterjag? Vel, det var jo greit å gjøre det bra på Videregående i Narvik (jeg er så gammel at det het Gymnas da), men jeg hadde mye annet å ta meg til. Og ikke fantes det Mastergrader, og ikke betydde det så mye heller. Det var helt greit å velge noe annet. Bli blikkenslager, jobbe på jernbanen (jeg er fra Narvik, må vite), eller på en av butikkene i Gate 1 og Gate 2 (forklaring: Narvik har et New York-kompleks – man benevner gatene oppover fjellet som i Verdensbyen). Eller man kunne dra til Oslo og se hva det ble til. Jeg gjorde det sistnevnte.

Men problemer? Angst, mobbing, psykiske lidelser, vold i nære relasjoner, rus…… NÅ snakkes det om. Det gjorde det IKKE da jeg vokste opp.

Så, kjære, kjære unge mann/kvinne – det var DEG jeg først tenkte på da jeg hørte gamle Billys ord som smøg seg mykt gjennom øregangene mine, og traff meg rett i magen og hjertet. Men underveis skjønte jeg at det også gjaldt……meg.

“Slow down, you crazy child
You’re so ambitious for a juvenile
But then if you’re so smart, tell me
Why are you still so afraid?”

Ta det rolig. Stress ned. Lærer du deg ikke det nå, så vil stressfølelsen sette seg i magen din resten av livet og du blir syk. Hvis ambisjonene dine er så store at de styrer alt du tenker og gjør, at de ødelegger øyeblikkene dine, fyller hodet og hjertet og magen din med angst – er det da verdt det? Du er så smart at du trenger ikke være redd. Det går bra!

GetAttachment

“Where’s the fire, what’s the hurry about?
You’d better cool it off before you burn it out
You’ve got so much to do and Only so many hours in a day”

Sjekke Instagram. Hvor mange har likt bildet mitt? Snap. Ta en Snap før øyeblikket er over. Ta en på vei ut døra, inn av døra, på festen, etter festen, av maten, av deg selv, av deg selv igjen og igjen. Så er øyeblikket over og du husker ikke hvordan det egentlig føltes, eller hvordan det luktet av den blomsten du Snap’et fordi du har gått videre mens du sendte den til alle vennene dine.

Snap, snap. Det betyr jo «knips» på engelsk. Et knips bruker vi når vi skal forklare noe som går fort. Uten ord. Og, med kravene du stiller til deg selv, stresset du genererer, alt du må få med deg med bare 24 timer eks søvn – så er det klart du blir utbrent. Du på 50 gjør det også. Du Snap’er kanskje ikke så mye, men du har kanskje mange års uro, utilstrekkelighet, dårlig samvittighet, drømmer og ulevde liv. Og du har heller ikke mer enn 24 timer i døgnet. Du kjenner det i kroppen, i sjelen og alle vondtene.

“Slow down, you’re doing fine
You can’t be everything you want to be Before your time
Although it’s so romantic on the borderline tonight
Too bad but it’s the life you lead
You’re so ahead of yourself that you forgot what you need
Though you can see when you’re wrong, you know
You can’t always see when you’re right.”

Alt til sin tid. Det er ikke sikkert at du skal dø i morgen. Jeg tror ikke det er så lurt å leve hver dag som om den skulle være den siste. De beste stundene ligger i gode hverdager.

Jeg ser deg som kommer inn på bussen og er 17 år. Lurer på om du er rolig eller urolig inni deg. Lurer på om du føler at du har det travelt, om du ikke synes du opplever nok – fort nok. Jeg lurer på om du nå er blitt så vant til å stresse med alt du skulle ønske du rekker å gjøre i livet at det er blitt en vane, og at du ligger så foran skjema at du ikke tenker over hva du egentlig trenger. Jeg tenker at du tenker det, mens jeg tenker akkurat det samme.         GetAttachment (1)

Du og jeg. Vi er mer opptatt av de tingene vi gjør feil. Feil valg. Feil ord. Det vi ikke gjør er å slå oss selv på skulderen og si: – Bra jobba. Bra valg. Godt sagt.

“Slow down, you crazy child
And take the phone off the hook and disappear for awhile
It’s all right, you can afford to lose a day or two
When will you realize,….Vienna waits for you?”

 

Jeg vil dra til Wien. Men når, det vet jeg ikke. Og, kommer jeg ikke dit skal jeg ikke surmule og fortelle meg selv at jeg ikke klarer å følge drømmen. Det er en ny drøm, en ny by, en ny jobb, en ny mulighet, en ny venn, en god samtale – rett rundt hjørnet. Og er ikke byen, jobben, muligheten, vennen eller samtalen så god som du forventet – ja så er det en ny dag i morgen.

Jeg legger ut denne bloggposten i kveld, og så logger jeg av. Jeg har råd til å miste en dag eller to på sosiale medier. I hvertfall en dag. Så skal jeg sjekke FaceBook for å se om noen har lest dette. Sånn for bekreftelsens skyld. Bedre enn det er jeg faktisk ikke.

Takk til de fine unge som tør gi av seg selv ved å fortelle om utfordringer, angst og følelser offentlig, til alle andre som er unge – og vi som en gang var det. Jeg skulle så ønske noen hadde fortalt meg at jeg slett ikke var alene da jeg var 13.

Hør på Billy:

 

2 thoughts on “Om å være Sykt Perfekt, og vente på Wien.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s