Størst av alt er Kjærligheten

I dag er det åpning av Oslo Pride. Denne fine uka hvor Oslo kles i regnbuens farger, med tusenvis av glade mennesker som feirer kjærligheten. Min mann – far til mine barn – og jeg, har flere ganger sikret oss orkesterplass på Cafe Celsius under paraden og frydet oss over livsgleden som utspiller seg rundt oss. Har kjent på tårene som fyller øynene når jeg ser politimenn og –kvinner gå i paraden, i full uniform. Har kjent ansiktet mitt sprekke i et stort smil ved synet av de mange herlige, morsomme og ekstravagante kostymene. Menn i kvinneklær (med beundringsverdig utført makeup som jeg bare kan drømme om å klare å legge selv), og kvinner i dress og slips. Mennesker som i full blomst tar fokuset bort fra hvilket kjønn de er ved å uttrykke seg slik at kjønn blir uvesentlig og vi raskt ser kun dansende mennesker, ikke dansende menn eller kvinner.

Joakim og mamma i New York, 2013

Joakim og mamma i New York, 2013

Jeg kjenner på hvor takknemlig jeg er som er så heldig at jeg har en homofil sønn. For en berikelse det er! Jeg – som er født og oppvokst i en by nordpå hvor jeg trodde det bare var tre homofile menn i hele byen: ballettinstruktør Haagensen og de to gutta som jobbet som servitører på byens diskotek.

Jeg fikk en liten sønn som ikke fulgte «oppskriften», men selv definerte hvem han var og hva som gjorde ham lykkelig. Og det som gjorde ham lykkelig var ikke biler og skyteleker og legofly og brannbiler med sirener. Han løp inn i lekebutikken og rett bort til den rosa hylla. Ønsket seg langhåret parykk og sminkedukke til jul. Elsket «My little Pony» og Spice Girls.

Han fikk lov til å være seg selv. Det var folk som, i beste mening, mente vi burde «oppfordre ham til å leke mer med guttene, med gutteleker». Til det svarte vi at han skulle fortsette å være akkurat den han var. Han var et lykkelig barn, og det ville vi at han skulle fortsette å få være. På samme måte som storebror fikk være seg selv. Forskjellen på de to var bare at de faktisk var forskjellige.

Hva tenkte vi? Var det uunngåelig at vår sønn ble homofil? Skulle vi ønske han var annerledes – mer «gutt»? Var vi som foreldre usikre på om vi gjorde rett i å ikke forsøke å styre ham i en mer maskulin retning?

Vi tenkte at han fulgte «oppskriften» på definisjonen av det som kan bli en homofil gutt. Men så fant vi ut at definisjoner ikke alltid stemmer, og at kanskje ikke alle kan plasseres i en boks (eller skap…🙂 ) basert på forutinntatthet og fordommer. At «skalaen» har mange tangenter, og at alle 8 tonene i skalaen er ulike. Vi fant rett og slett ut at det som gjorde den lille gutten vår lykkelig, gjorde også oss foreldre lykkelige. Det var ikke selvsagt at vår sønn ble homofil, bare basert på personligheten. Han var Joakim, rett og slett. Og, som sin storebror, var han unik i seg selv. Vi fikk bare vente og se.

Var vi usikre på om vi gjorde rett? Javisst. Ingen av oss hadde noen å spørre, ingen erfaring med barn overhodet faktisk…. Og som produkt av vår generasjon, var vi oppvokst med stereotyper. Det var jenter, og det var gutter. Og de oppførte seg som det. Basta. Så, vi ble utfordret på våre egne holdninger og fordommer. Men, vi tok et valg – og det var å sette Joakim foran gamle fordommer, og åpne sinnet for hva vi kan legge i ord som likeverd og menneskeverd.

Med årene har jeg forandret meg som mor og menneske. Jeg setter ikke folk i båser lenger. Jeg ser kjærlighet, ikke kjønn. Takket være at jeg ble mor til en homofil gutt.

Takket være ham har jeg utvidet horisonten min. Jeg har fått en innsikt i menneskets mange fasetter – forstått at det finnes så mye mer i mennesket enn det kjønn vi er forhåndsdefinert til å være.

Massakren i Orlando setter nok sitt preg på Oslo Pride. Det som skjedde minnet oss på at det fortsatt er kriminelt å være homofil i 75 land i verden i dag. Det minnet oss på at det er enda flere land i verden hvor det ikke er trygt å elske en person av samme kjønn, og at transpersoner over hele verden blir utsatt for trakassering og overgrep hver dag, hvert minutt. Alt dette kom til uttrykk gjennom våpenet i Orlando. Ammunisjonen besto ikke bare av kuler. Den besto av hat.

Men mest av alt tror jeg Oslo Pride vil styrkes etter Orlando. Det er så mange flere som elsker, enn som hater.

"Modern Family"

«Modern Family»

Denne teksten er en kjærlighetserklæring til mennene i mitt liv. Til min yngste sønn som har utvidet horisonten min og styrket meg som menneske og mor. Til min eldste sønn som har stått stødig ved sin lillebror, lekt side om side med sin Action Man når lillebror lekte med Barbie – og som, uten å klage en eneste gang, har taklet blikk og kommentarer fra jevnaldrende – og voksne – når lillebror helst ikke ville leke med de andre guttene, bare jentene. Det er kanskje nettopp denne egenskapen som vil være med på å gjøre ham til en god politimann om to år. Og – dette er også en kjærlighetserklæring til min kjæreste – guttas pappa – som setter menneskeverdet og likeverdet over alt annet. Som tenkte at «Hvis vi oppdrar gutta likt, så oppdrar vi dem ulikt».

Derfor er jeg takknemlig i kveld.

God Pride til alle! Måtte de kommende dagene forandre Oslo til et enda bedre sted å være.

Størst av alt er Kjærligheten❤

Joakim i 2014: «Mamma, jeg har lyst til å lage en egen musikkvideo med et sterkt budskap».
Og det gjorde han. Her er «Scream it out»

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s