Om sorg og omsorg. #Hjertefred #Allehelgensdag

(Skrevet i 2009. Ligget til modning noen år, og publisert allehelgensdagen 2014).

Narvik, 14. mai 2009:

Når på gjensyn blir farvel.
Skrittene er raske, men bena tunge. Klokken er halv sju på morgenen, og sola skinner. Godt og varmt så tidlig om morgenen, en slik sommermorgen som folk i nord husker selv langt ut på vinteren. Disse dagene midt i mai er deilige for de som ser og føler dem. Raske, tunge skritt. Jeg ser ned på skoene mine og følger hvert skritt oppover bakken. Enser knapt fuglene som har stått opp så tidlig og synger i glede over en ny dag. Hvite joggesko med sykehuslukt, tenker jeg. Så stopper tankene like fort, jeg løfter blikket og kjenner at veien blir enda tyngre. Føttene er som bly når de starter på motbakken.  Med blikket fortsatt løftet ser jeg den hvite borgen på toppen av bakken. Tankene kjører parallelløp nå. ”Jeg ble født i denne borgen. Denne byen er min fødeby. Jeg var engang…” Hjertet dunker. ”Herregud for en borg. Jeg vil kaste opp”.

”Hei mamma. Nå er jeg her.” Jeg setter meg på stolen ved sengen og venter på portøren. Ambulansen venter. Jeg legger hodet i fanget hennes. Kjenner at hun stryker meg over håret, men ingen ting blir sagt. Jeg går ved siden av sengen og holder henne i hånden hele veien ned til ambulansen som står klar. ”Vi må kjøre henne til Tromsø for videre utredning. Vi kan ikke gjøre mer her akkurat nå. Hun kommer tilbake. Men vi må konferere med Tromsø først”. Legens ord fra dagen før fyller hele hodet mitt: Ord ga ekko i rommet. Harald var nettopp kommet inn døra, kledd i sin fineste dress – det var hans elskedes 70års dag. Jeg sto og iakttok kjærligheten mellom dem, og lurte på om hun så tårene hans. ”I morgen tidlig klokken 7”, sa legen. ”Du må gjerne komme til Tromsø, men du må ordne transport selv” mumlet han til Harald på vei ut døra. Jeg så fortvilelsen i øynene hennes, men fortsatt gråt hun ikke. Mamma hadde ikke grått siden 27. februar, ”Diagnosedagen”. Den dagen ble roller brått og uventet snudd på hodet – vi som alltid ga omsorg slapp sorgen løs. Hun derimot stoppet gråten sin for godt.

Inn i ambulansen. Den gule og blå bilen har jo svenske farger, tenker jeg. ”Mamma mia”, synger hodet. Svensker. Tankekaos. Tankestopp. Tankekaos. ”Ta den tiden du trenger”, sier ambulansemannen som sitter ved siden av mammas seng. ”Så lang tid har du ikke”, tenker jeg. Jeg vil ha det overstått. Jeg vil hale ut tiden. Jeg vil være i øyeblikket. Jeg vil vekk. Jeg vil skrike så høyt at de legger meg inn. Men i stedet går jeg på kne foran henne, og stryker henne ømt over kinnet. ”Jeg drar som planlagt tilbake til Oslo i morgen, mamma, så kommer jeg tilbake nesten med en gang. Da er nok du også tilbake. Harald drar etter deg snart”. ”Jeg er glad i deg, jenta mi. Lille jenta mi. Mamma er glad i deg. Kom snart igjen”. Hun hvisker ordene knapt hørbart. Jeg kysser henne på pannen igjen og igjen. Klarer ikke helt å stoppe. Pannen hennes er varm og varmen forplanter seg til meg. Når jeg til slutt går ut av bilen er leppene mine varme, men kroppen er iskald. ”Sees om noen dager, mamma”.

«Som hun ligger i det hvite lin, i flammen av den første morgen, i freden av den siste stille bønn, og hviler efter ferdens siste bakke – er hun den skjønneste jeg så. Min mor.» (E. Skjæraasen).

Beina er ikke tunge som bly lenger. Oppoverbakken er nå nedoverbakke. Den nordnorske morgenen er varm, men jeg fryser. Det hjelper å konsentrere seg om joggeskoene. Må kjøpe nye snart. Gå og gå og gå nedover. Så snur jeg meg på impuls og ser ambulansen kjøre ut av mottaket og setter kursen ned bakken mot meg. Alt stopper. Jeg ser bilen komme mot meg i sakte film. Hodet er fullstendig tomt. Svetten fortrenger kulden. Gråten kommer i strie strømmer og høye hikst når bilen passerer meg og kjører videre til sin destinasjon. ”Der kjører hun fra meg”. En eneste tanke i hodet nå, resten av kroppen er bare følelser.

Til mamma (13.5.1939 – 19.5.2009)

En spesiell takk til de fantastiske menneskene som jobber på Narvik Sykehus.

Godt minne. På mammas fang på hytta til «tante» Laila (mamma’n til Torbjørn Dåbach)