Fortsettelsen på historien om Johan som utvandret fra Narvik, om å finne familie i Brasil, og å møte en ekte Kristiansen med samme latter som meg – i Rio.

Tidlig på morgenen før klokka sju søndag 10. august. I drosje fra flyplassen og innover til Rio de Janerio. Mer enn lysvåken etter en natt på fly hvor jeg våknet ca 10 ganger med hodet både her og der, også foroverlent på bordet foran meg. Man kjører økonomiklasse – klassen over ståplass. Jeg sovnet midt i en masete Cameron Diaz-film, og våknet ved filmens slutt da alle intrigene var over. Sovnet og våknet. Sovnet og våknet.

I drosjen fra flyplassen fikk jeg mine første inntrykk av byen. Favelaene som ser ut som om de er splashet som en fargerik klatt i en skråning eller et dalsøkk. Om det er fattigdom inne i Favelaene, så har jeg nå skjønt og lært at det ikke er så forferdelig skummelt der som vi hører om. Der hersker en slags orden i «lov og uorden» der inne. Du skal ikke ranes eller drepes (uæ!!), for da kommer politiet inn, og de skal holdes utenfor. For innenfor styrer narkogjengene med jernhånd. Ja, og så turisme da. Favelaene har blitt turistmål, og man fraktes i buss dit. Det er kultur, og det tjener Favelaens innbyggere på. Tar en tur dit fredag når jobben er gjort (hvis jeg tør).

Men, langs veien – før husene forandrer seg og blir nyere, høyere, finere og dyrere – så ligger noen av de verste rønnene jeg har sett. Og jeg har vært i Sør-Amerika før. Det eneste jeg har sett av «boliger» som har vært verre er Romleirer. Og de ser du i Oslo også. I Oslo. Fordøy den, du!

I to sekunder farer drosjen forbi et av husene som ser ut som det faller sammen hvert øyeblikk. Og i ett sekund fester et inntrykk seg (jeg er rar sånn!): synet av de hviteste sokkene jeg har sett, hengende ute til tørk på en terrasse som ser ut til å gå i oppløsning hvert øyeblikk. Synet ropte til meg «det kan se skittent ut her, men SOKKENE våre er i hvert fall de RENESTE du har sett!!».

Jeg ankommer hotellet så tidlig at rommet mitt ikke er klart på noen timer til.

Det finnes verre ting enn å gå og vasse langs vannkanten på Copacabana.

Det finnes verre ting enn å gå og vasse langs vannkanten på Copacabana.

Går en rundt hotellet og ser Copacabana rett foran meg.

Venter på Sandra, Johan fra Narvik sitt barnebarn, som kommer til hotellet mitt ved 9-tiden. Jeg sender en sms og forteller hva jeg har på meg slik at hun skal kjenne meg igjen blant alle som sjekker inn og ut i resepsjonen på hotellet mitt.

Det skulle ikke bli noe problem. Løpende inn i resepsjonen med armene mot meg med et latinsk kroppsspråk og med en kjent latter. Min latter. Den latteren som starter pent, men blir råere etter hvert, før den slutter med en rar lyd («hææhæææ»). Det skulle slå meg flere ganger denne dagen, at latteren vår er klin lik. Og de startet og sluttet ofte samtidig.

Det viste seg at Sandra bor et par timers kjøring utenfor Rio, og hun har med seg en sjåfør som «hun har lånt på jobben». «Jeg klarer ikke kjøre og snakke på en gang». Det klarer ikke jeg heller.  

Vi kjører rundt i Rio og jeg har et svare strev med å huske på å se meg omkring. Skravla går fra første minutt. Det er så mye å fortelle på en gang. Hun snakker veldig godt amerikansk (har jobbet hos Disney som 19-åring), og familien har reist mye.

Ferden går først til toppen med Jesus-statuen som vokter over byen. Opp dit kan man enten ta tog gjennom jungelen (ja, det er jungel oppover fjellene), eller kjøre bil. Vi tar tog, men først har vi halvannen times ventetid som vi tilbringer i en togkafe (gamle togvogner). Og DEN tida går fort. Så mye skal fortelles, og kjemien stemmer så godt oss imellom. Sandra og Tone

I alder kunne jeg vært hennes mor, men hun er en «gammel sjel i en ung kropp». Og vi er like. Veldig like. Ler likt. Har samme verdier. Humor. Og da må vel jeg kunne betegnes som en «ung sjel i en middelaldrende kropp»? Vel…..man må møtes på midten.

Så begynner hun og fortelle. «Han Johan Kristiansen fra Frydenlund i Narvik – som dro til sjøs og til slutt slo sæ opp på nåkka innen kaffe i Brasil» (ekko fra min mormor), viste seg å ha vært en svært spesiell kar. Han var utdannet innen elektronikk, og hadde vært noen år til sjøs. Med et utrolig språkøre hadde han lært seg en mengde språk (kanskje ikke flytende, men godt forståelig) som russisk, italiensk, fransk, portugisisk, spansk…. You name it. Dette førte til at han – etter at han slo seg ned i Brasil og traff sin kone (som het Eunice og var at portugisisk herkomst), ble tilbudt en fet jobb hos en av verdens største kaffeprodusenter, et selskap som også etter hvert produserte og solgte kaffen «Cafè Pelè». SLÅ DEN!!!!!! Han reiste rundt i verden med ledelsen, fordi han snakket så mange språk og var slik en omgjengelig og dyktig selger. Han Johan Kristiansen fra Frydenlund i Narvik kjente altså Pelè!

Han Johan fra Narvik fikk ingen døtre, men en hel haug jentebarnebarn.

Han Johan fra Narvik fikk ingen døtre, men en hel haug jentebarnebarn.

Han Johan giftet seg med skjønnheten Eunice. Sammen fikk de to barn, Jonny (som er Sandras far) og Marcelo. Johan ønsket seg alltid en datter, og det fikk han til gangs. Alle hans fire barnebarn er jenter. Jonny giftet seg med en kvinne av japansk opprinnelse, og Marcelo med en kvinne fra Brasil. Både hennes foreldre og tante og onkel er fortsatt gift, og de er en sammensveiset liten familie som har oppdratt sine døtre til å bli selvstendige kvinner med respekt for likeverd og med et åpent sinn. 

Han Johan fra Narvik og hans skjønne Eunice giftet seg i Brasil i 1951

Han Johan fra Narvik og hans skjønne Eunice giftet seg i Brasil i 1951

 

«Han skøyeren Johan» var en skøyer hele livet, men veldig lukket og snakket ikke så mye om fortid og barndom. Familien fikk vite at han dro fra Norge etter krigen, med noen krigstraumer i bagasjen – og han ønsket å se mer av verden. Han var veldig glad i sine søstre (som flyttet sørover, til Sandefjord tror jeg), og den ene søsteren (Irene?) kom på besøk til Brasil flere ganger. Selv så dro han tilbake til Narvik kun en gang, etter hva jeg husker.

Sandra forteller at bestefaren ble oppdratt i et svært religiøst hjem på Frydenlund i Narvik. Så strengt og religiøst var det at han nærmest ble for ateist å regne senere i livet. Da måtte jeg jo spe på med litt familiehistorie: Søskenflokken Kristiansen, de 10 barna fra Evenskjer (se forrige bloggpost) – deriblant min mormor og Johans far, kom fra et hjem hvor troen var sterkere enn fjell. Noen av dem dro det kanskje litt vel langt, hva vet jeg – men jeg husker også mye latter, sterke overdrivelser («Æ vå så sliten, så sliten at når æ så naboen komme mot huset så så æ han med GRISETRYNE å da skjønte æ at æ håldt på å bli gal så æ sprang inn på kjøkkenet og ØUSA kaldvann i fjæset! – sa Nelly en gang). Jeg fortalte om min oppvekst i Einerveien i Narvik, der mormor Jenny bodde. Om invasjonen av 3 av henne søstre: Nelly, Edvarda, Signora (Kaspara døde før jeg ble født) da de ankom i Edvarda («som ble godt gift i OSLO!») sin lille Fiat til Einerveien 6 for å sette huset på hodet i ett døgn eller så. Jeg holdt meg litt i bakgrunnen, for de bråkte så forferdelig. De tidde aldri stille. De sang «I en sal på hospitalet» og «Nå kan ikke noen kalle deg for tullingen mer…» – de gamle tragiske visene som var sirlig skrevet ned i en bok. Og så gråt de alltid mot slutten av sangene. I kor. Sånn holdt de på noen timer, før de satt oppe hele natten. Hvis dere tror det var for å ta seg en skrukork, så tar dere feil (ref. religiøs oppdragelse). Nei, da spilte man kinasjakk uti de små timer. Og lo. Og kranglet litt om juks i spillet.

I det hele tatt så er særlig kvinnene i Kristiansen-slekta fra Evenskjer ganske latino av seg. Høyt støynivå. Mat («ta et støkke tel, vi har mer på kjøkkenet»). Musikk. Historiefortelling. Elsk og hat. Krangel og forsoning.

Timene gikk fort på søndag. Etter turen opp til Jesus (hehe), så bar det opp kabelbanen til Sukkertoppen. Og jeg som har sånn høydeskrekk. Trodde jeg i mange år. Nå var den plutselig borte. Så neste gang jeg besøker Narvik skal jeg opp med fjellheisen, uten å klamre meg fast til gulvet i gondolen.

Fantastiske Rio, og så heldig jeg har vært som har en jobb som bringer meg hit slik at jeg endelig fikk kontakt med familien. For resten av uka skal jeg på jobb her, og det starter om 2 timer.

Vår rundtur søndag endte på restaurant Lagoon ved en av havnene i Rio. Vi skravlet fortsatt mens vi så solen gå ned, og lysene ble tent på bordene på terrassen. Det er vinter her (hahaha – særlig!), og kanskje litt kaldt for brassene, men ikke en nordlending. Jeg har allerede vasset langs Copacabana.  

Jetlaget innhentet meg på vei hjem til hotellet. Mange klemmer og kyss på kinn, og ikke noe «ha det bra», det ligger ikke i våre vokabular. Vi sa «sees snart».

På vei inn i søvnen tikker det inn en melding:

«Det var så fint å treffe deg, Tone. Det var fantastisk. Du er en person jeg ville likt å bli kjent med selv om vi ikke var i slekt og bare traff hverandre tilfeldig. Så fint at våre liv nå er knyttet sammen og at vi har et familiebånd for de kommende generasjoner. Dagens rundtur i Rio var virkelig verdt turen, og jeg tenkte mens jeg dro hjemover i bilen at jeg tok meg selv i å smile som en tenåring etter sitt første stevnemøte – fordi jeg synes du er så herlig og dagen ble så fin! Kom tilbake når som helst. Hilsen din tvilling.»

Da skal jeg innrømme at jeg ble rørt.

Det tok nøyaktig en halv dag før vi etablerte en lukket Facebook-gruppe hvor vi inviterer alle slektningene vi kjenner til. Så ja, Solbjørg, Rita, Mona, Jan-Helge, Kristin og flere….!!!….. dere blir inkludert etter hvert dere også. Allerede nå har jeg chattet med Sandras søster som bor i Dubai og jobber for flyselskapet Emirates. Hun kommer så fort hun kan til Oslo, og inviterer hele gjenget til Dubai. Og – med familie av japansk herkomst, så strekker familietreet etter «han Johan fra Frydenlund» seg helt til Japan.

Er ikke dette en fantastisk historie?

Men nå: nå skal jeg på jobb. I Rio. Skal representere norsk maritim utstyrsindustri på en maritim messe – sammen med konsulatet, Innovasjon Norge og INTSOK (organisasjonen «internasjonalisering av sokkelen»).

One thought on “Fortsettelsen på historien om Johan som utvandret fra Narvik, om å finne familie i Brasil, og å møte en ekte Kristiansen med samme latter som meg – i Rio.

  1. Hei Tone. Så fantastisk å lese bloggene dine. Æ mollkose mæ over det du skriv. Du har en rik penn. Tenk å få så flott kontakt. Kom til å tenke han onkel Ragnvald. Han var den skrekkelig religiøse i fam. Ikke som de andre verken tanter eller onkler. Da jeg var tenåring og hadde blå øyenskygge, så lurte han på hvem som hadde gitt meg blått øye. Da jeg hadde på meg langbukse, lurte han på om jeg hadde tatt pappa sin bukse på meg. Tror jeg skjønner hvorfor Johan ville vekk. Kan tenke meg han fikk «kvelningsfornemmelser». Ha det fortsatt fint både med opplevelser og jobb.

    Klæm fra mæ. ♡

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s