Historien om Johan fra Narvik som slo seg opp på kaffe i Brasil, om FaceBook som «Tone på sporet», og grunnen til at jeg sitter i Paris og gleder meg til i morgen.

Han Johan Kristiansen og mor Petra i Narvik

Tittelen på min første blogg er i lengste laget. Men noe måtte jeg jo skrive for at du skulle se det og ønske å vite hvem «han Johan» er, og hvorfor jeg sitter her på Charles de Gaulle Airport en lørdagskveld og gleder meg til i morgen.

Og historien den går slik: (som jeg husker den, og det er sikkert ikke helt korrekt da nesten alle de involverte for lengst koser seg på de evige jaktmarker)

Min mormors slekt kommer fra Evenskjer. I en værhard barndom («Vi gikk 5 kilometer til skola, og hver vinter til HOFTAN i sne!») vokste min mormor opp i det lille huset som rommet 10 barn. Som seg hør og bør hadde de alle staute nordnorske navn – bare hør: Hans, Karl, Geralf, Reinholdt, Ragnvald, Jenny (mormor), Nelly, Kaspara, Edvarda og Signora.

Alle de 10 ungene med de veldig nordnorske navnene.

Det var ikke mye salt på maten der i gården, derfor endte de opp – nesten alle – i Narvik for å jobbe for føda. Unntatt Reinholdt som «døde under mystiske omstendigheter under en fisketur» (min mormor hvisket alltid når hun snakket om dette), og Edvarda, som dro helt til Oslo og la om dialekten og giftet seg med en velstående ung mann fra Nordstrand. Selvsagt måtte det gå slik når hun het Edvarda!

Men så var det Ragnvald, da. Han giftet seg meg Petra, fikk tre barn – Johan, Mabel og Irene – og bosatte seg «i de dærrane flåtte husan ved jernbanelinja, på høyre sida når du går fra Frydenlund til gate 1».

Jeg skylder vel å forklare at alle utsagn på dialekt (Narrrrvik-dialækt) er ekko av min salige mormor Jenny Kristiansen, gift Knustad. Hun fortalte mang en gang om familiens eventyrer som «ikke hadde ro i ræva»:

«Men han Johan, ja han Johan va en skøyer! Han va nu en sjarmør, og SÅ MUSIKALSK! En dag, ja vet du – en dag dro han bare fra Narvik og ut i EUROPA med nån småpænga i lomma og en gitar på ryggen. Og vet du, da han omsider kom telbake tel Narvik så hadde han MER PÆNGA MED SÆ HJÆM ENN DA HAN FØRRLOT BYEN!»

Unge Johan Kristiansen fra Narvik hadde fortsatt «ikke ro i ræva». Han mønstret på en båt, gikk i land i Brasil og «slo sæ OPP på nåkka innen kaffe». Mange år gikk, han ble der borte, og den flotte høyreiste nordlendingen fant seg selvsagt en brasiliansk skjønnhet og giftet seg med henne.

En eneste gang kom han tilbake til Narvik, sammen med sin vakre kone og deres ene sønn – en ung mann som den gang var i begynnelsen av 20-årene. Marcelo het han, og de snakket bare engelsk. Til og med eventyreren Johan hadde problemer med å røske opp Narvik-dialekten. De trengte altså en tolk. Og det ble meg, ca 12 år gammel. («Ho Tone har jo ÆNGELSK på skola. Å så e ho jo så SKOLEFLINK!»). Så da ble jeg kveldens tolk, hos Johans far Ragnvald som hadde flytta til Bogen i Ofoten, og som heller ikke snakket engelsk. Men vi klarte oss bra. Det ble mange klemmer, og noen tårer også kan jeg huske.

Årene gikk. Johan Kristiansens søstre hadde for lengst flyttet sørover, og Johan ble i Brasil. Alle de 10 søsknene vandret heden, og etter hvert var det ingen som snakket om eventyreren Johan lenger.

Men historien om Johan, og vissheten om at jeg har familie i Brasil, har ligget i bakhodet mitt i mange år. Men jeg ante jo ingenting: levde han ennå? Hvor mange slektninger har jeg i det landet egentlig? Er noen av dem lik meg? Lik mamma? Lik mormor?

Så: what to do? Kontakte Tore på sporet? Aldriilivet.. Man går på FaceBook, søker opp personer som heter Kristiansen i Brasil, og ser hva som skjer. Rundt 10 personer med det etternavnet. En av dem var en ung kvinne, blond og blåøyd. Kunne det være….?

Jeg skrev en melding til denne unge kvinnen og fikk svar nesten med en gang. Jo, hennes bestefar het Johan Kristiansen, hennes onkel heter Marcelo, og de hadde hatt kontakt med tantene Irene og Mabel. Men hun har aldri vært i Norge.

Vi har holdt kontakten nå i 5 års tid. Min kontakt med henne begynte bare måneder før bestefaren Johan døde.

Så takk til FaceBook. Nå sitter jeg her da, på Charles de Gaulle flyplassen utenfor Paris. Om en og en halv time går flyet til Rio. Min tremenning Marcelo og hans kone bor utenfor Sao Paulo, men er ute og reiser i disse dager. Men den skjønne unge kvinnen, Sandra, bor i Rio. I morgen tidlig (kl 10 lokal tid) kommer hun til hotellet mitt på Copacabana og henter meg og viser meg Rio slik hun kjenner byen.

Jeg har reist mye i jobben min, og har ofte ønsket at den skulle bringe meg til Brasil. Det tok mange år, men neste uke skal jeg jobbe i Rio de Janeiro…

Men først, først skal jeg møte slekta!