Alt er som det skal være……
Alt er som det skal være. Jeg later som jeg sover, det tusles og skramles litt på kjøkkenet nede. Døren går opp og 3 menn – 2 unge og en i sin beste alder – synger hver sin bursdagssang. 3 forskjellige bursdagssanger høres helt hinsidig ut klokken 7 om morran, det kan jeg love!
Alt er som det skal være. Gå ned trappa og spise bursdagsfrokost. Kaffe, mat og gaver. Jeg får alt jeg ønsker meg og alt jeg ikke visste at jeg ønsket meg. Kaffe og klemmer – de 2 nest beste K’ene i verden. Den beste K’en er Kjærlighet. Det får jeg hver eneste dag, og er ikke engang alltid klar over det.
Alt er som det skal være. Gutta drar ut døra. Jeg skal jobbe litt. Det er bursdagen min, og hilsningene strømmer inn på sosiale medier. Så godt det føles!
Alt er som det skal være. Det er fredag, og det er min dag. Men jeg har et sted jeg skal til i dag, og kjenner på at dette kan vekke følelser som jeg ikke helt vet fasiten på.
Alt er som det skal være. Jeg ser meg i speilet på badet og tenker: ett år eldre. ”Årene går”, sier du kanskje når du ser deg i speilet. ”Årene kommer”, sier jeg.
Alt er ikke helt som det skal være. Jeg skal følge en god venns livsledsager til hennes hvilested i dag. Dette er ikke som det skal være, når man er 46 år og mamma til 3. Den dagen som de har visst i ett år skulle komme er her. En familie har sammen bestemt hvordan denne dagen skal bli, og slik ble den.
I kirken er alt slik det skal være. TV-pastoren Egil Svartdahl snakker, er beveget, personlig berørt. Han starter med å si: – Sorg er kjærlighetens pris. Jeg kjenner at følelsenes fasit velter frem og legger seg som et tåketeppe på øyevippene før den slippes løs som en liten elv. Takk og lov, tenker jeg, at jeg kan dra hjem og der er det akkurat som det skal være. Takk og lov for at jeg har sluttet å bekymre meg for morgendagen. Takk og lov for at jeg har sluttet å være så redd for sorgen at det har vært vanskelig å tørre å elske. Takk og lov for at livet mitt er fullt av dager uten crescendo, slik at dagene uten hornmusikk blir satt like mye pris på som de med full fanfare.
Det var dette den lille familien formidlet i dag. Med tilmålt tid hadde de levd, ledd og grått. Men bitterheten kastet de ikke bort tid på. Min gode venn formidlet (på sitt morsmål) et sterkt budskap som jeg skal ta med meg fremover, resten av livet – minne meg selv om når vi tar hverandre for gitt:
“Saying goodbye was easy before
Off to work, flying out the door
Later to pick up the kids or the food,
We worked hard together I do conclude
Saying goodbye was easy before,
Off to school, home at four
After handball, dance or football
A hug before bed, you loved us all.
Saying goodbye is hard today
A wife, a mom, has gone away.”
Ett år eldre i dag. Snart kommer mine kjære hjem, det blir film og pizza. Champagnen tar jeg neste år i New York.
Alt er som det skal være, 2. desember. Og alle de andre dagene i resten av livet.
Til Kirsten og Mark
