Om sorg og omsorg. #Hjertefred #Allehelgensdag

(Skrevet i 2009. Ligget til modning noen år, og publisert allehelgensdagen 2014).

Narvik, 14. mai 2009:

Når på gjensyn blir farvel.
Skrittene er raske, men bena tunge. Klokken er halv sju på morgenen, og sola skinner. Godt og varmt så tidlig om morgenen, en slik sommermorgen som folk i nord husker selv langt ut på vinteren. Disse dagene midt i mai er deilige for de som ser og føler dem. Raske, tunge skritt. Jeg ser ned på skoene mine og følger hvert skritt oppover bakken. Enser knapt fuglene som har stått opp så tidlig og synger i glede over en ny dag. Hvite joggesko med sykehuslukt, tenker jeg. Så stopper tankene like fort, jeg løfter blikket og kjenner at veien blir enda tyngre. Føttene er som bly når de starter på motbakken.  Med blikket fortsatt løftet ser jeg den hvite borgen på toppen av bakken. Tankene kjører parallelløp nå. ”Jeg ble født i denne borgen. Denne byen er min fødeby. Jeg var engang…” Hjertet dunker. ”Herregud for en borg. Jeg vil kaste opp”.

”Hei mamma. Nå er jeg her.” Jeg setter meg på stolen ved sengen og venter på portøren. Ambulansen venter. Jeg legger hodet i fanget hennes. Kjenner at hun stryker meg over håret, men ingen ting blir sagt. Jeg går ved siden av sengen og holder henne i hånden hele veien ned til ambulansen som står klar. ”Vi må kjøre henne til Tromsø for videre utredning. Vi kan ikke gjøre mer her akkurat nå. Hun kommer tilbake. Men vi må konferere med Tromsø først”. Legens ord fra dagen før fyller hele hodet mitt: Ord ga ekko i rommet. Harald var nettopp kommet inn døra, kledd i sin fineste dress – det var hans elskedes 70års dag. Jeg sto og iakttok kjærligheten mellom dem, og lurte på om hun så tårene hans. ”I morgen tidlig klokken 7”, sa legen. ”Du må gjerne komme til Tromsø, men du må ordne transport selv” mumlet han til Harald på vei ut døra. Jeg så fortvilelsen i øynene hennes, men fortsatt gråt hun ikke. Mamma hadde ikke grått siden 27. februar, ”Diagnosedagen”. Den dagen ble roller brått og uventet snudd på hodet – vi som alltid ga omsorg slapp sorgen løs. Hun derimot stoppet gråten sin for godt.

Inn i ambulansen. Den gule og blå bilen har jo svenske farger, tenker jeg. ”Mamma mia”, synger hodet. Svensker. Tankekaos. Tankestopp. Tankekaos. ”Ta den tiden du trenger”, sier ambulansemannen som sitter ved siden av mammas seng. ”Så lang tid har du ikke”, tenker jeg. Jeg vil ha det overstått. Jeg vil hale ut tiden. Jeg vil være i øyeblikket. Jeg vil vekk. Jeg vil skrike så høyt at de legger meg inn. Men i stedet går jeg på kne foran henne, og stryker henne ømt over kinnet. ”Jeg drar som planlagt tilbake til Oslo i morgen, mamma, så kommer jeg tilbake nesten med en gang. Da er nok du også tilbake. Harald drar etter deg snart”. ”Jeg er glad i deg, jenta mi. Lille jenta mi. Mamma er glad i deg. Kom snart igjen”. Hun hvisker ordene knapt hørbart. Jeg kysser henne på pannen igjen og igjen. Klarer ikke helt å stoppe. Pannen hennes er varm og varmen forplanter seg til meg. Når jeg til slutt går ut av bilen er leppene mine varme, men kroppen er iskald. ”Sees om noen dager, mamma”.

"Som hun ligger i det hvite lin, i flammen av den første morgen, i freden av den siste stille bønn, og hviler efter ferdens siste bakke - er hun den skjønneste jeg så. Min mor." (E. Skjæraasen).

«Som hun ligger i det hvite lin, i flammen av den første morgen, i freden av den siste stille bønn, og hviler efter ferdens siste bakke – er hun den skjønneste jeg så. Min mor.» (E. Skjæraasen).

Beina er ikke tunge som bly lenger. Oppoverbakken er nå nedoverbakke. Den nordnorske morgenen er varm, men jeg fryser. Det hjelper å konsentrere seg om joggeskoene. Må kjøpe nye snart. Gå og gå og gå nedover. Så snur jeg meg på impuls og ser ambulansen kjøre ut av mottaket og setter kursen ned bakken mot meg. Alt stopper. Jeg ser bilen komme mot meg i sakte film. Hodet er fullstendig tomt. Svetten fortrenger kulden. Gråten kommer i strie strømmer og høye hikst når bilen passerer meg og kjører videre til sin destinasjon. ”Der kjører hun fra meg”. En eneste tanke i hodet nå, resten av kroppen er bare følelser.

Til mamma (13.5.1939 – 19.5.2009)

En spesiell takk til de fantastiske menneskene som jobber på Narvik Sykehus.

Godt minne. På mammas fang på hytta til "tante" Laila (mamma'n til Torbjørn Dåbach)

Godt minne. På mammas fang på hytta til «tante» Laila (mamma’n til Torbjørn Dåbach)

 

Fortsettelsen på historien om Johan som utvandret fra Narvik, om å finne familie i Brasil, og å møte en ekte Kristiansen med samme latter som meg – i Rio.

Tidlig på morgenen før klokka sju søndag 10. august. I drosje fra flyplassen og innover til Rio de Janerio. Mer enn lysvåken etter en natt på fly hvor jeg våknet ca 10 ganger med hodet både her og der, også foroverlent på bordet foran meg. Man kjører økonomiklasse – klassen over ståplass. Jeg sovnet midt i en masete Cameron Diaz-film, og våknet ved filmens slutt da alle intrigene var over. Sovnet og våknet. Sovnet og våknet.

I drosjen fra flyplassen fikk jeg mine første inntrykk av byen. Favelaene som ser ut som om de er splashet som en fargerik klatt i en skråning eller et dalsøkk. Om det er fattigdom inne i Favelaene, så har jeg nå skjønt og lært at det ikke er så forferdelig skummelt der som vi hører om. Der hersker en slags orden i «lov og uorden» der inne. Du skal ikke ranes eller drepes (uæ!!), for da kommer politiet inn, og de skal holdes utenfor. For innenfor styrer narkogjengene med jernhånd. Ja, og så turisme da. Favelaene har blitt turistmål, og man fraktes i buss dit. Det er kultur, og det tjener Favelaens innbyggere på. Tar en tur dit fredag når jobben er gjort (hvis jeg tør).

Men, langs veien – før husene forandrer seg og blir nyere, høyere, finere og dyrere – så ligger noen av de verste rønnene jeg har sett. Og jeg har vært i Sør-Amerika før. Det eneste jeg har sett av «boliger» som har vært verre er Romleirer. Og de ser du i Oslo også. I Oslo. Fordøy den, du!

I to sekunder farer drosjen forbi et av husene som ser ut som det faller sammen hvert øyeblikk. Og i ett sekund fester et inntrykk seg (jeg er rar sånn!): synet av de hviteste sokkene jeg har sett, hengende ute til tørk på en terrasse som ser ut til å gå i oppløsning hvert øyeblikk. Synet ropte til meg «det kan se skittent ut her, men SOKKENE våre er i hvert fall de RENESTE du har sett!!».

Jeg ankommer hotellet så tidlig at rommet mitt ikke er klart på noen timer til.

Det finnes verre ting enn å gå og vasse langs vannkanten på Copacabana.

Det finnes verre ting enn å gå og vasse langs vannkanten på Copacabana.

Går en rundt hotellet og ser Copacabana rett foran meg.

Venter på Sandra, Johan fra Narvik sitt barnebarn, som kommer til hotellet mitt ved 9-tiden. Jeg sender en sms og forteller hva jeg har på meg slik at hun skal kjenne meg igjen blant alle som sjekker inn og ut i resepsjonen på hotellet mitt.

Det skulle ikke bli noe problem. Løpende inn i resepsjonen med armene mot meg med et latinsk kroppsspråk og med en kjent latter. Min latter. Den latteren som starter pent, men blir råere etter hvert, før den slutter med en rar lyd («hææhæææ»). Det skulle slå meg flere ganger denne dagen, at latteren vår er klin lik. Og de startet og sluttet ofte samtidig.

Det viste seg at Sandra bor et par timers kjøring utenfor Rio, og hun har med seg en sjåfør som «hun har lånt på jobben». «Jeg klarer ikke kjøre og snakke på en gang». Det klarer ikke jeg heller.  

Vi kjører rundt i Rio og jeg har et svare strev med å huske på å se meg omkring. Skravla går fra første minutt. Det er så mye å fortelle på en gang. Hun snakker veldig godt amerikansk (har jobbet hos Disney som 19-åring), og familien har reist mye.

Ferden går først til toppen med Jesus-statuen som vokter over byen. Opp dit kan man enten ta tog gjennom jungelen (ja, det er jungel oppover fjellene), eller kjøre bil. Vi tar tog, men først har vi halvannen times ventetid som vi tilbringer i en togkafe (gamle togvogner). Og DEN tida går fort. Så mye skal fortelles, og kjemien stemmer så godt oss imellom. Sandra og Tone

I alder kunne jeg vært hennes mor, men hun er en «gammel sjel i en ung kropp». Og vi er like. Veldig like. Ler likt. Har samme verdier. Humor. Og da må vel jeg kunne betegnes som en «ung sjel i en middelaldrende kropp»? Vel…..man må møtes på midten.

Så begynner hun og fortelle. «Han Johan Kristiansen fra Frydenlund i Narvik – som dro til sjøs og til slutt slo sæ opp på nåkka innen kaffe i Brasil» (ekko fra min mormor), viste seg å ha vært en svært spesiell kar. Han var utdannet innen elektronikk, og hadde vært noen år til sjøs. Med et utrolig språkøre hadde han lært seg en mengde språk (kanskje ikke flytende, men godt forståelig) som russisk, italiensk, fransk, portugisisk, spansk…. You name it. Dette førte til at han – etter at han slo seg ned i Brasil og traff sin kone (som het Eunice og var at portugisisk herkomst), ble tilbudt en fet jobb hos en av verdens største kaffeprodusenter, et selskap som også etter hvert produserte og solgte kaffen «Cafè Pelè». SLÅ DEN!!!!!! Han reiste rundt i verden med ledelsen, fordi han snakket så mange språk og var slik en omgjengelig og dyktig selger. Han Johan Kristiansen fra Frydenlund i Narvik kjente altså Pelè!

Han Johan fra Narvik fikk ingen døtre, men en hel haug jentebarnebarn.

Han Johan fra Narvik fikk ingen døtre, men en hel haug jentebarnebarn.

Han Johan giftet seg med skjønnheten Eunice. Sammen fikk de to barn, Jonny (som er Sandras far) og Marcelo. Johan ønsket seg alltid en datter, og det fikk han til gangs. Alle hans fire barnebarn er jenter. Jonny giftet seg med en kvinne av japansk opprinnelse, og Marcelo med en kvinne fra Brasil. Både hennes foreldre og tante og onkel er fortsatt gift, og de er en sammensveiset liten familie som har oppdratt sine døtre til å bli selvstendige kvinner med respekt for likeverd og med et åpent sinn. 

Han Johan fra Narvik og hans skjønne Eunice giftet seg i Brasil i 1951

Han Johan fra Narvik og hans skjønne Eunice giftet seg i Brasil i 1951

 

«Han skøyeren Johan» var en skøyer hele livet, men veldig lukket og snakket ikke så mye om fortid og barndom. Familien fikk vite at han dro fra Norge etter krigen, med noen krigstraumer i bagasjen – og han ønsket å se mer av verden. Han var veldig glad i sine søstre (som flyttet sørover, til Sandefjord tror jeg), og den ene søsteren (Irene?) kom på besøk til Brasil flere ganger. Selv så dro han tilbake til Narvik kun en gang, etter hva jeg husker.

Sandra forteller at bestefaren ble oppdratt i et svært religiøst hjem på Frydenlund i Narvik. Så strengt og religiøst var det at han nærmest ble for ateist å regne senere i livet. Da måtte jeg jo spe på med litt familiehistorie: Søskenflokken Kristiansen, de 10 barna fra Evenskjer (se forrige bloggpost) – deriblant min mormor og Johans far, kom fra et hjem hvor troen var sterkere enn fjell. Noen av dem dro det kanskje litt vel langt, hva vet jeg – men jeg husker også mye latter, sterke overdrivelser («Æ vå så sliten, så sliten at når æ så naboen komme mot huset så så æ han med GRISETRYNE å da skjønte æ at æ håldt på å bli gal så æ sprang inn på kjøkkenet og ØUSA kaldvann i fjæset! – sa Nelly en gang). Jeg fortalte om min oppvekst i Einerveien i Narvik, der mormor Jenny bodde. Om invasjonen av 3 av henne søstre: Nelly, Edvarda, Signora (Kaspara døde før jeg ble født) da de ankom i Edvarda («som ble godt gift i OSLO!») sin lille Fiat til Einerveien 6 for å sette huset på hodet i ett døgn eller så. Jeg holdt meg litt i bakgrunnen, for de bråkte så forferdelig. De tidde aldri stille. De sang «I en sal på hospitalet» og «Nå kan ikke noen kalle deg for tullingen mer…» – de gamle tragiske visene som var sirlig skrevet ned i en bok. Og så gråt de alltid mot slutten av sangene. I kor. Sånn holdt de på noen timer, før de satt oppe hele natten. Hvis dere tror det var for å ta seg en skrukork, så tar dere feil (ref. religiøs oppdragelse). Nei, da spilte man kinasjakk uti de små timer. Og lo. Og kranglet litt om juks i spillet.

I det hele tatt så er særlig kvinnene i Kristiansen-slekta fra Evenskjer ganske latino av seg. Høyt støynivå. Mat («ta et støkke tel, vi har mer på kjøkkenet»). Musikk. Historiefortelling. Elsk og hat. Krangel og forsoning.

Timene gikk fort på søndag. Etter turen opp til Jesus (hehe), så bar det opp kabelbanen til Sukkertoppen. Og jeg som har sånn høydeskrekk. Trodde jeg i mange år. Nå var den plutselig borte. Så neste gang jeg besøker Narvik skal jeg opp med fjellheisen, uten å klamre meg fast til gulvet i gondolen.

Fantastiske Rio, og så heldig jeg har vært som har en jobb som bringer meg hit slik at jeg endelig fikk kontakt med familien. For resten av uka skal jeg på jobb her, og det starter om 2 timer.

Vår rundtur søndag endte på restaurant Lagoon ved en av havnene i Rio. Vi skravlet fortsatt mens vi så solen gå ned, og lysene ble tent på bordene på terrassen. Det er vinter her (hahaha – særlig!), og kanskje litt kaldt for brassene, men ikke en nordlending. Jeg har allerede vasset langs Copacabana.  

Jetlaget innhentet meg på vei hjem til hotellet. Mange klemmer og kyss på kinn, og ikke noe «ha det bra», det ligger ikke i våre vokabular. Vi sa «sees snart».

På vei inn i søvnen tikker det inn en melding:

«Det var så fint å treffe deg, Tone. Det var fantastisk. Du er en person jeg ville likt å bli kjent med selv om vi ikke var i slekt og bare traff hverandre tilfeldig. Så fint at våre liv nå er knyttet sammen og at vi har et familiebånd for de kommende generasjoner. Dagens rundtur i Rio var virkelig verdt turen, og jeg tenkte mens jeg dro hjemover i bilen at jeg tok meg selv i å smile som en tenåring etter sitt første stevnemøte – fordi jeg synes du er så herlig og dagen ble så fin! Kom tilbake når som helst. Hilsen din tvilling.»

Da skal jeg innrømme at jeg ble rørt.

Det tok nøyaktig en halv dag før vi etablerte en lukket Facebook-gruppe hvor vi inviterer alle slektningene vi kjenner til. Så ja, Solbjørg, Rita, Mona, Jan-Helge, Kristin og flere….!!!….. dere blir inkludert etter hvert dere også. Allerede nå har jeg chattet med Sandras søster som bor i Dubai og jobber for flyselskapet Emirates. Hun kommer så fort hun kan til Oslo, og inviterer hele gjenget til Dubai. Og – med familie av japansk herkomst, så strekker familietreet etter «han Johan fra Frydenlund» seg helt til Japan.

Er ikke dette en fantastisk historie?

Men nå: nå skal jeg på jobb. I Rio. Skal representere norsk maritim utstyrsindustri på en maritim messe – sammen med konsulatet, Innovasjon Norge og INTSOK (organisasjonen «internasjonalisering av sokkelen»).

Historien om Johan fra Narvik som slo seg opp på kaffe i Brasil, om FaceBook som «Tone på sporet», og grunnen til at jeg sitter i Paris og gleder meg til i morgen.

Han Johan Kristiansen og mor Petra i Narvik

Han Johan Kristiansen og mor Petra i Narvik

Tittelen på min første blogg er i lengste laget. Men noe måtte jeg jo skrive for at du skulle se det og ønske å vite hvem «han Johan» er, og hvorfor jeg sitter her på Charles de Gaulle Airport en lørdagskveld og gleder meg til i morgen.

Og historien den går slik: (som jeg husker den, og det er sikkert ikke helt korrekt da nesten alle de involverte for lengst koser seg på de evige jaktmarker)

Min mormors slekt kommer fra Evenskjer. I en værhard barndom («Vi gikk 5 kilometer til skola, og hver vinter til HOFTAN i sne!») vokste min mormor opp i det lille huset som rommet 10 barn. Som seg hør og bør hadde de alle staute nordnorske navn – bare hør: Hans, Karl, Geralf, Reinholdt, Ragnvald, Jenny (mormor), Nelly, Kaspara, Edvarda og Signora.

20140809_125802_resized[1]

Alle de 10 ungene med de veldig nordnorske navnene.

Det var ikke mye salt på maten der i gården, derfor endte de opp – nesten alle – i Narvik for å jobbe for føda. Unntatt Reinholdt som «døde under mystiske omstendigheter under en fisketur» (min mormor hvisket alltid når hun snakket om dette), og Edvarda, som dro helt til Oslo og la om dialekten og giftet seg med en velstående ung mann fra Nordstrand. Selvsagt måtte det gå slik når hun het Edvarda!

Men så var det Ragnvald, da. Han giftet seg meg Petra, fikk tre barn – Johan, Mabel og Irene – og bosatte seg «i de dærrane flåtte husan ved jernbanelinja, på høyre sida når du går fra Frydenlund til gate 1».

Jeg skylder vel å forklare at alle utsagn på dialekt (Narrrrvik-dialækt) er ekko av min salige mormor Jenny Kristiansen, gift Knustad. Hun fortalte mang en gang om familiens eventyrer som «ikke hadde ro i ræva»:

«Men han Johan, ja han Johan va en skøyer! Han va nu en sjarmør, og SÅ MUSIKALSK! En dag, ja vet du – en dag dro han bare fra Narvik og ut i EUROPA med nån småpænga i lomma og en gitar på ryggen. Og vet du, da han omsider kom telbake tel Narvik så hadde han MER PÆNGA MED SÆ HJÆM ENN DA HAN FØRRLOT BYEN!»

Unge Johan Kristiansen fra Narvik hadde fortsatt «ikke ro i ræva». Han mønstret på en båt, gikk i land i Brasil og «slo sæ OPP på nåkka innen kaffe». Mange år gikk, han ble der borte, og den flotte høyreiste nordlendingen fant seg selvsagt en brasiliansk skjønnhet og giftet seg med henne.

En eneste gang kom han tilbake til Narvik, sammen med sin vakre kone og deres ene sønn – en ung mann som den gang var i begynnelsen av 20-årene. Marcelo het han, og de snakket bare engelsk. Til og med eventyreren Johan hadde problemer med å røske opp Narvik-dialekten. De trengte altså en tolk. Og det ble meg, ca 12 år gammel. («Ho Tone har jo ÆNGELSK på skola. Å så e ho jo så SKOLEFLINK!»). Så da ble jeg kveldens tolk, hos Johans far Ragnvald som hadde flytta til Bogen i Ofoten, og som heller ikke snakket engelsk. Men vi klarte oss bra. Det ble mange klemmer, og noen tårer også kan jeg huske.

Årene gikk. Johan Kristiansens søstre hadde for lengst flyttet sørover, og Johan ble i Brasil. Alle de 10 søsknene vandret heden, og etter hvert var det ingen som snakket om eventyreren Johan lenger.

Men historien om Johan, og vissheten om at jeg har familie i Brasil, har ligget i bakhodet mitt i mange år. Men jeg ante jo ingenting: levde han ennå? Hvor mange slektninger har jeg i det landet egentlig? Er noen av dem lik meg? Lik mamma? Lik mormor?

Så: what to do? Kontakte Tore på sporet? Aldriilivet.. Man går på FaceBook, søker opp personer som heter Kristiansen i Brasil, og ser hva som skjer. Rundt 10 personer med det etternavnet. En av dem var en ung kvinne, blond og blåøyd. Kunne det være….?

Jeg skrev en melding til denne unge kvinnen og fikk svar nesten med en gang. Jo, hennes bestefar het Johan Kristiansen, hennes onkel heter Marcelo, og de hadde hatt kontakt med tantene Irene og Mabel. Men hun har aldri vært i Norge.

Vi har holdt kontakten nå i 5 års tid. Min kontakt med henne begynte bare måneder før bestefaren Johan døde.

Så takk til FaceBook. Nå sitter jeg her da, på Charles de Gaulle flyplassen utenfor Paris. Om en og en halv time går flyet til Rio. Min tremenning Marcelo og hans kone bor utenfor Sao Paulo, men er ute og reiser i disse dager. Men den skjønne unge kvinnen, Sandra, bor i Rio. I morgen tidlig (kl 10 lokal tid) kommer hun til hotellet mitt på Copacabana og henter meg og viser meg Rio slik hun kjenner byen.

Jeg har reist mye i jobben min, og har ofte ønsket at den skulle bringe meg til Brasil. Det tok mange år, men neste uke skal jeg jobbe i Rio de Janeiro…

Men først, først skal jeg møte slekta!